Diktaturer, Israel og sånn

Sin vane tro fortsetter Åge Eriksen sin forblindete og uforsonlige kritikk av det eneste landet i Midt-Østen som er et fullt og helt demokrati, Israel, nøyaktig på linje med vårt eget, men omgitt av arabiske, blodtørstige diktaturer og terrorstater hvis høyeste mål er å utslette Israel fra jordens overflate.

ge Eriksen bebreider Israel for å ha oppført muren mot Palestina og Gaza-stripen, for å øke sitt territorium. Men forklaringen er at isaelittene måtte foreta seg noe for å demme opp strømmen av arabere som snek seg inn for å utføre ufattelige mengder av selvmordsangrep mot fredelige israelske familiesammenkomster, mot busser og holdeplasser for å dra med seg flest mulig dødsofre.

Samtidig holder Israel grensene åpne for blant annet å kunne gi syke og forkomne arabere medisinsk pleie og behandling på høyt nivå, avskåret fra i sine hjemland. Jeg har spurt Å.E. hvilket land i denne regionen han ville besøkt hvis han ønsket å drøfte fagforeningsvirksomhet, arbeid for likestilling, kvinners plass i samfunnet, menneskerettigheter, trykkeog talefrihet, ja, alle saertrekk vi ser som selvsagt i et moderne demokrati.

Han svarer naturligvis ikke, fordi det blir for flaut å innrømme at Israel er eneste land åpent for slike temaer. På de andre stedene ville han øyeblikkelig havne i kasjotten om han røpet sitt aerend. Han ofrer tydeligvis ikke en tanke på at om han i den arabiske sfaere hadde turet fram som han gjør i Norge, altså fremmet sterk kritikk mot myndigheter og rangspersoner, ville han raskt blitt dømt til noen tusen piskeslag, eventuelt henge i galgen, eller få hodet på stake.

Men i Norge, som i Israel, er det et selvfølgelig privilegium for Å.E. og alle andre å ytre seg fritt om hva som helst i det offentlige rom. Det er i all enkelhet den mest løynefallende forskjellen på et land som håper å leve i fred og fordragelighet med sine omgivelser, og de som som ønsker det stikkk motsatte.

Å.E. pukker på at det framfor alt må vaere rettferdighet for borgerne i de arabiske land. For en stund siden så jeg en historie på internett om en arabisk tenåringsdatter som forsøkte å rømme hjemmefra, da faren og brødrene truet med å drepe henne om hun ikke lystret ordren om tvangsgifting med en mye eldre fetter. Den livredde jenta stakk av, men kom ikke langt før hun ble påkjørt av en bil. Hun lå i en blodpøl da hun ble funnet av de rasende slektningene. Bønn om hjelp og nåde forstummet raskt da knivstikking endte livet hennes. Rettferdighet kom for sent for denne stakkars jentungen.

Lignende grusomme skjebner har rammet mengder av «ulydige»arabiske barn, og vil dessverre gjøre det i uoverskuelig tid. Omfatter Å.E.s rettferdighetssans også vanskjebnen til disse ulykkelige ungene? Jeg har mine tvil, for hittil har han aldri ytret et ord om temaet.

Ellers er det slik at både Å.E. og jeg er kommet i en alder da sviktende hukommelse kan spille oss et puss. Selv prøver jeg i min feighet å skjule det så godt jeg kan, og er derfor imponert når Å.E. blottstiller sin lyte på dette feltet uten blygsel. Som når han i TA og Varden forleden tar for seg den dominerende EU-motstanden i Norge, kun 30 prosent vil vaere med. «Det er noen for den ihuga EU-tilhengeren Erna Solberg å tenke på», ironiser han.

Jeg kan ikke erindre at Solberg noensinne har uttalt seg bombastisk verken i den ene eller andre retning om EU. Men det kan som antydet skyldes hukommelsessvikt. Det jeg derimot mener å ha et svakt minne om, er at davaerende statsminster, Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland, kvelden før EU-valget septemberdagen 1994, stirret meg i hvitøyet fra TV-skjermen og innprentet at «stemmer vi nei i morgen er toget gått for Norge».

Verken Åge Eriksen eller jeg, og heldigvis mange nok andre, lyttet til rådet. Men i motsetning til ham sitter uttalelsen fremdeles i minnet. Således mangler jeg grunn til å rette sleivspark mot Erna for EUpropaganda, men heller mot den som rettelig fortjener det, Gro. Dog, som kjent, arabere pluss omrent alt og alle i Ap er hellige kyr i Å.E.s enøyde syn, mens andre kan herses og hånes med av hjertens lyst.

Trond Andersen Å