Hvorfor dårlig samarbeid?
Den senere tids mediedebatt har satt søkelyset på norsk samfunnssikkerhet og beredskap. Eksempler er Sandberg-saken, Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølging av objektsikring og politireformen.
Et område som ble kritisert i 22. julirapporten og som fremdeles diskuteres, er utviklingen av samvirke på tvers av sektorer og etater. Under partilederdebatten i forbindelse med Arendalsuka 14. august stilte KrF-leder Knut Arild Hareide følgende spørsmål: «Hvorfor samarbeider ikke disse etatene bedre?».
Dette var et godt spørsmål som dessverre fikk liten debattoppmerksomhet. Det kan ha sammenheng med at svaret til nå har vært «vet ikke». Men ny forskning fra Universitetet i Sørøst-Norge (USN) ved Senter for beredskap og integrert krisehåndtering kan bidra til å belyse deler av dette spørsmålet.
Samvirke handler kort og godt om å arbeide sammen for et bestemt mål eller formål. Etter 22. juli-terroren i 2011 ble samvirke innført som nasjonalt beredskapsprinsipp. Samvirkeprinsippet sier at «myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering».
I følge Meldingen til Stortinget som introduserte prinsippet, skulle samvirke utvikles gjennom økt søkelys på samvirkeøvelser. Innføring av samvirkeprinsippet har ført til en oppblomstring av øvelser der offentlige, private og frivillige beredskapsaktører kommer sammen med mål om å stå best mulig rustet til å kunne håndtere framtidige kriser og katastrofer. Det er ingen tvil om at det å øve samvirke er bra, og til og med ofte lovpålagt. Men med tanke på hvor mye tid, penger og ressurser det brukes på å øve, hva vet vi egentlig om nytteverdien av denne typen øvelser?
Samvirke oppstår ikke naturlig bare ved at ulike aktører responderer på den samme hendelsen eller møter opp på samme skadested. Samvirke på tvers av sektorer må læres og utvikles. Internasjonal forskning på den opplevde effekten av samvirkeøvelser er begrenset, men studier fra blant annet Sverige og England konkluderte alle med det samme: At deltakerne opplevde at læringsutbytte og nytteverdien var begrenset. Om internasjonale funn også viste seg gjeldende i norsk kontekst, var ikke tidligere forsket på. Nå viser derimot ny forskning i regi av USN at dette er gjeldende også i Norge.
I en sammenstilling av seks store samvirkeøvelser i perioden 2015-2018 ble deltakerne bedt om å rangere deres «opplevd grad av samvirke, læring og nytteverdi» på en skala fra 1) sterkt uenig til 5) sterk enig. Resultatene viste at opplevd grad av samvirke fikk et gjennomsnitt på 3,76, læring 3,72 og nytteverdi 3.63. Kanskje ikke direkte dårlig, og relativt samsvarende med internasjonale funn, men fremdeles et tegn på at det er rom for forbedring.
Årsakene til at deltakerne føler at de ikke får maksimal nytteverdi ut av samvirkeøvelser er mange og omdiskuterte, men funn viste at øvelsene var preget av manglende fokus på variasjon, for omfattende organisatoriske og byråkratiske hierarkier, for stor grad av fokus på sektorspesifikke oppgaver, og manglende tillit på tvers av sektorene. Observasjoner viste også at øvelsene hadde en tendens til å være preget av en «jo større, jo bedre»-tankegang der den eksisterende antakelsen var at jo mer omfattende og komplisert øvelsen var, jo bedre var den. Dette er feil tilnærming.
Målet med en samvirkeøvelse er å lære deltakerne å jobbe sammen, ikke å svi av mest mulig kuler og krutt eller å vise hvor god man er til å løse profesjonsspesifikke oppgaver. Det kan man gjøre i an- Jarle Løwe Sørensen dre typer øvelser. For å få opp gradene av opplevd læring og nytteverdi, bør samvirkeøvelser anses som verktøykasser, ikke permanente løsninger.
Øvelsene må ha et fokus på læring, fleksibilitet, og sømløshet, ikke hierarki og formalitet. Samvirkeøvelser bør utformes på en måte som gir deltakerne tilstrekkelig tid og rom til sammen å teste, feile, stoppe opp og reflektere. Samvirke bør videre utvikles trinnvis og systematisk. Dette er en utvikling som tar tid og krever kompetanse.
Det tas derfor til ordet for et kompetanseløft når det kommer til øvelsesplanlegging. Dette er på ingen måte ment som en kritikk av dagens øvingsarrangører. Dagens arrangører jobber godt og kontinuerlig med øvelsesutvikling og forbedring, men det er mulig gjennom å kombinere teori og praksis og å bli enda bedre.