Når avisa ikke kommer

En del avhengighet er av den sunne typen. Da tenker jeg ikke bare på folk som bare må holde seg oppdatert på skotske fotballtabeller eller russiske bandyresultater. Den slags avhengighet er åpenbart sorgløs og fullt forståelig. Det finnes også folk som er avhengige av aviser. Det merker vi i Varden dersom budene har hatt en litt uheldig dag.

Heldigvis har vi noen reserveaviser som kan deles ut når nøden er som størst – dersom de stikker innom. Så seint som for en time siden var det en porsgrunnsborger som ikke kunne klare seg uten avisa.

Han hadde riktignok fått en avis den morgenen, det var ikke det. Men det var «feil merke», som han sa. Når det gjaldt mannens trykksverteavhengighet, så hjalp det ikke å komme med et substitutt i form av en annen farge på fronten. For Varden er fortsatt ansett som den blå blekka, enda logoen er blitt sort. Når folk er i så stor nød, må vi trå til. Og som visse politikere sier: Vi foretrekker å hjelpe i naerområdene. Da har det størst effekt. Jeg tror ikke det er noe annet fylke der folk identifiserer seg så kraftig med avisa si, enten den er rød eller blå. Personlig leser jeg begge, med stor forlystelse og naermest hengivenhet. Hun jeg bor sammen med kommer fra Eidanger – og der i huset var det kun Varden som lå i postkassa. Når hun nå deler postkasse med en Varden-journalist, så kan man si at hun har fått i både post og sekk. Kremt. Det er selvsagt aldri hyggelig når avisa glimrer med sitt fravaer. Men det er hyggelig å hilse på ofrene som i nødens stund alltid har noe hyggelig samt uhyggelig å melde om bladet. Litt mer moderne journalister ville sikkert sagt at det er fullt mulig å lese den på nett, men alle vet jo at det er morsommere å følge Fantomet-fanten på papir. Og så har du disse kryssordløserne.