Smålig fra regjeringen
En liten hamburger på Cirkle K, kr 56,- pr norske innbygger i friske midler, ble en del bønder avspist med i en «krisepakke» fra staten 30. august etter århundredes tørkekrise både med hensyn til vann og ekstremtemperaturer som gav store utfordringer for Norges matproduksjon.
Importen blir rekordhøy bl.a. av mat- og fòrkorn og noen grøntprodukter kan gå tomme i butikkhyllene utover høst/vinter på grunn av at krisen er europeisk. Og enda verre; også i flere andre land internasjonalt som er tunge på eksport av bl.a. mat- og fòr korn. Kun 10 prosent av verdens kornproduksjon legges ut for internasjonalt salg.
Jeg nevnte for en kollega for noen dager siden at alt under 2 milliarder i en krisepakke med friske midler vil vise alvorlig svikt i dømmekraften fra Staten som er pålagt ett ansvar for 5,3 millioner innbyggere i dette landet. Selvforsyningen er på 38 prosent av mat – resten må importeres. Vi trenger flere bønder, ikke faerre, og de baerer en høy risiko med matproduksjon under åpen himmel, oss alle til gode.
Vi har 10 millioner dekar som kan nydyrkes – hvorfor ikke sette i gang? Selv om jorda ikke er den aller beste vil den gi et betydelig bidrag med avling. Betydelig støtte til økt drenering og etablering av vanningssystemer nasjonalt bør prioriteres hardt for å øke leveringssikkerheten av mat i Norge i tørre eller våte år.
Norsk fiskeoppdrett baserer seg på over 80 prosent importerte kraftfôr-ressurser, så den selvforsyningen er en illusjon, men statsministeren tror muligens på den ennå? Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK.no følgende 23.03.15: «– Laksen er Norges Ikea. – I 2014 eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Det er 7 milliarder mer enn i 2013, og en dobling på under 10 år. Hver eneste dag serveres det 37 millioner norske sjømatmåltid verden rundt. – Likevel hevdes det altså at Norge ikke er selvforsynt med mat.» Den selvforsyningen vi har på 38 prosent er basert på tung mekanisering i et land som må importere svaert mye av traktorer og reservedeler samt at alt er helt avhengig av tilgang på fossilt brennstoff for å produsere maten. Brennstofflagre og produksjonen er svaert sårbar og sentralisert. Diesellagre har vi ikke desentralisert på gårdsnivå, det hadde vi tidligere. Nasjonale beredskapslagre av korn, salt, sukker etc. har vi ikke (0 kg på lager, lagrene ble nedlagt av Stortinget i 2003), det hadde vi tidligere.
Norge lever fra hånd til munn. En internasjonal krise nå, der kornimporten vanskeliggjøres, vil laere oss nordmenn en lekse vi trodde vi skulle slippe. Matproduksjon skiller seg drastisk fra annen naeringsvirksomhet, den må sikres av den norske stat, uavhengig om dette er i det private naeringslivet, for alt avhenger av den for alle andre områder i nasjonen. Det er noe som skal prioriteres primaert og noe er mere sekundaert – produksjon av mat er en primaer oppgave og den er sterkt risikoutsatt hvilket Staten selvsagt må dele risikoen pga sitt primaeransvar for den norske befolkningen. Tilgangen på nok rent vann, et forsvar og levelige forhold for kjernefamilien i nasjonen slik at demografien ikke kraesjer er andre primaere oppgaver.
Vi har per i dag økonomisk handlerom til å prioritere rett på vegne av 5,3 millioner nordmenn, men vi har uår på folk i ledelsen. Det må inn ledere som sier ja der primaeroppgavene skal på plass og sier langt mer nei på andre områder. Svenskene har heller ikke matlagre nasjonalt. Der kostet 12 måneders lager av mat 20 svenske kroner ca. år 2000 per svenske per år. Det var en svaert billig livsforsikring, samlet den gang 160 millioner i et folk på 8 millioner. I Finland har de matlagre for 18 måneder og såkornlagre for 12 måneder. Statens oppgave er å ta vare på Ola og Kari – ikke bare i gode tider, og uroligheter og uår dukker opp når vi minst forventer det.