I stedet for å fikse bagateller på sykkelstier vi allerede har, skal det bygges bruer over elva

Per Arne Rennestraum, journalist

Må man, så må man. For eksempel så må man klare seg uten bil i et par uker hvis doningen har sviktet sin stillingsinstruks. Som blant annet innebaerer at den skal starte og ellers oppføre seg som aktverdige biler flest. Men så ble den altså plassert på verksted, etter å ha hostet og harket seg gjennom et par fuktige morgener. Den lille blå var i såpass dårlig form at den gikk rett ut i sykemelding.

Min brummende kompis ble stående så lenge på verksted at jeg nesten hadde glemt at jeg hadde bil. Og i mellomtiden fikk man prøvd ut hvordan en ekte, syklende bypakkeborger har det. Og man kunne hatt det helt fint, hadde det bare ikke vaert for alt som er i veien. Jeg skrev en foreløpig rapport om dette nylig, men denne er mye verre med langt flere avvik: Fortau og sykkelstier, i den grad de finnes, er en eneste hinderløype. Her står det biler parkert. Noen maler et hus, så da har de liften stående der vi skal sykle. Det er hull i asfalten, det er reklameskilt, høye asfaltkanter og sykkelveier som er helt stengt. Det er klart at man kan bli eitren- de irritert på sånt, spesielt siden øvrigheta vil at vi skal sykle mer. Og hvis vi ikke sykler, så må vi kjøre i dyre bommer.

Fint skal det vaere, selv om halve ryggen er bar. I stedet for å fikse bagateller på sykkelstier vi allerede har, skal det bygges bruer over elva, og det planlegges en sykkel-autostrada til 700 millioner mellom Porsgrunn og Skien. Sånt blir det åpningsfester og klapp på skuldra av. Det er ikke like gjevt å lappe noen hull i asfalten. Man får jo knapt nok bilde i avisa av slikt. Derfor var det nesten rørende da man etter en gjensyn med bilen atter kunne sette seg bak rattet. Forurensningen er ikke noe å bry seg om. Jeg har akkurat vaert vitne til at bystyret i Porsgrunn mener lufta er ren nok, så her er det trolig bare å kjøre på.