Stilhøyde i høyfjellet

Kongen likte best dei kleda han hadde bore lengst. Sp-veteranen Jon Leirfall beskrev stilen på turantrekket til kong Olav enkelt og treffende i sine saga-parodierende memoarer fra politikken.

Mange nordmenn holder fortsatt hardt på den tradisjonen han beskrev, selv om sportsbransjen utvilsomt er i stand til å skaffe fram antrekk som langt overgår de gamle klaerne både i komfort og eleganse.

Men det er noe med vanen, og tradisjonen. Gammelkongen hadde innsikt i den norske folkesjela.

Den gamle anorakken du har hatt hengende på hytta i alle år. Som er så innsauset med bålrøyk og skismøring og svette at den ikke kan brukes i sammenhenger der det finnes så mye som en antydning til stilkrav. Men det er en egen hygge ved den. Det finnes kanskje noen hull i lommene, og om man graver dypt nok kan man finne en liremynt fra en skiferie i Italia på 1990-tallet. Men i de rette kretser er dette antrekket, komplett med ditto vaerbitte bukser og «Lundhagare» som har hatt sine gummisåler i noen myrer og på noen topper før den du er på vei til nå, akkurat det som gir fjellvarianten av «street credibility».

Vi er sannsynligvis en utdøende rase, vi som insisterer på at man ikke kan gå på fjelltur i klaer som er laget i dette århundret. Vi som er oppvokst på 1950- og -60-tallet, før Norge ble nyrikt og alle fikk råd til å gå med nye klaer, enten det var til hverdag eller fest, på jobb eller på tur. Det ble en rar sommer i år, med tørke og varmerekorder. Men så langt tyder alt på at vi får en flott høst. Med eller uten den gamle anorakken.