Fanget av trimbølgen

Her om dagen rotet jeg meg borti en gjeng med kvinnfolk, og det midt på blanke formiddagen. Det er bare å krype til korset og innrømme. Siden man nesten er godt gift, er selvsagt ikke dette god takt og tone, men det må nok presiseres at det ikke var min skyld. Man var ute og mosjonerte i skogen i grensetraktene mellom Skien og Porsgrunn, da man tilfeldigvis havnet midt i en flokk med hyggelige, slentrende kvinner i sin aller beste alder.

Gjengen kom sigende inn fra en sidesti. Antagelig var det et ledd i arrangementet «vaer lur – gå tur», som synes å vaere meget koselig. Og denne dagen var det mange luringer som luftet vingene sine. Flokken av vandrende damer, ispedd en og annen mann, ville ingen ende ta.

Jeg var fanget av trimbølgen. Hvis jeg gikk raskere, så ville jeg nesten måtte brøyte vei. Og hvis jeg sakket akterut, ville nok mange tro at den karen der har åpnet for hardt. Det var bare en utvei: Følge med strømmen og late som jeg var en del av gruppen. Hadde turen vart litt lenger, hadde man nok permenent blitt med i det gode selskap.

Dette er uten tvil noe av det rareste som har skjedd siden jeg havnet midt i et orienteringsløp i den samme turløypa. Faktisk lå jeg veldig godt an, før alle kom løpende bakfra. Heldigvis for orienteringsportens renomme, så bommet jeg på et par av postene helt mot slutten og skar til høyre rett før målgangen. Det et var likevel moro å prøve en helt ny idrett. Men det kan vel knapt nok kalles orientering så lenge man fulgte den merkede løypa til punkt og prikke. O-sporten har sine fordeler og ulemper. Det er en av få idrettene der det viktigste er ikke å løpe seg vill. I enda verre fall kan man bli stående ansikt til ansikt med en elg eller vekke opp en bjørn.