Samarbeid må til i politikken
Vi går inn i siste året før nytt kommunevalg. For både den lange og korte valgkampen har jeg det ønsket at vi er rause, unngår polarisering og ikke slår politisk mynt på å tillegge hverandre meninger
Når et valgresultat foreligger, vil situasjonen ofte tilsi forhandlinger om samarbeid; man vil i posisjon for å realisere sin politikk men det er også å sette ansvarlighet i system. Riksdagsvalget i Sverige har til fulle synliggjort politiske samarbeidsdilemmaer, og ledende politikere appellerer nå til å ta ansvar og forlate blokktenkning. I Norge har Venstres leder sagt at å gå i regjering med H og Frp var et av de vanskeligste valg hun har stått overfor.
Lokalpolitisk er man mer pragmatisk og i kommune-Norge er det knapt en samarbeidskonstellasjon som er uprøvd. Respekt for hverandres standpunkt, vilje til å finne løsninger, praktisk nyttevurdering og god personkjemi gjør at umake samarbeid tross alt kan lykkes.
Ethvert samarbeid betinger imidlertid et minste felles multiplum av standpunkt; dessuten må man i enkelte sammenhenger vaere enige om å vaere uenige og enkelte saerstandpunkt må settes på stallen slik at ytterpunkt balanseres. Til gjengjeld vil man i en rekke saker få større gjennomslag via samarbeid enn om man står alene. Kall det gjerne dugnad.
Det er vanlig praksis og også alminnelig forståelse for at politiske partier velger sine samarbeidspartnere etter at valgresultatet foreligger og ut fra ønske om i den gitte situasjonen å få størst mulig gjennomslag for sine politiske primaerstandpunkt. Derfor har som sagt alle tenkelige - og «utenkelige» samarbeidskonstellasjoner sett dagens lys etter den kommunale valgnatta. SV og Ap har samarbeidet med H og Frp på Kongsberg, Frp og Ap har i flere perioder styrt Sandnes sammen. I Åmot kommune har Sp, SV og Frp samarbeidet. Ap og H har styrt sammen i Porgrunn.
i Skien har Venstre vaert i samarbeid med H/Frp, og i de tre siste periodene samarbeidet med Ap/ SV m.fl.
Lokalpolitisk samarbeid kan vaere løst forankra og kun vaere valgteknisk, eller det kan gjøres budsjettmessig forpliktende slik at bindingene blir sterkere og man må i et flertall av saker komme fram til felles standpunkt. Det er selvsagt krevende. Likevel, selv om partiene har ulike primaerstandpunkt, vil en prosess hvor hverandres synspunkt respektfullt høres, ofte føre fram til omforente standpunkt. Mens man i enkelte saker må vaere enige om å vaere uenige.
Det følger også av dette, er min erfaring, at i et forpliktende samarbeid vil det enkelte parti i mindre grad utad kunne «ta aeren» for enkeltsaker. Selv om ett parti har initiert et forslag, vil forslaget nesten alltid, om man får gjennomslag i kollegiet, framkomme som et fellesforslag. «Dere er ikke mye synlige», lyder da omkvedet fra innbyggerne. Det er dilemmaet, samarbeid åpner for påvirkning og innflytelse, men gir også mindre rom for egenmarkering.
Det er et ansvar å ta å stille til valg som lokalpolitiker. Og vi som per dato er valgt, må i tillegg til å fatte til dels vanskelige avgjørelser på vegne av kommunens innbyggere, også ta vår del av ansvaret for å bidra til respekt for og engasjement i politisk arbeid. Vi bør både ufarliggjøre og framsnakke politikerrollen og slik bidra på vår måte til å rekruttere nye krefter til politisk arbeid. Og i den forbindelse - valgkamp eller ikke - vi bør unngå å tillegge motparten synspunkt han/hun definitivt ikke har.