Trehusbyen Kragerøs kulturverdi
Med hvilket blikk vil vi at framtida skal se på oss? KVs kommentar i lørdagens avis handlet om kjaerlighet til byen Kragerø med bokstavene: Elsker Kragerø hengende over byen på Steinmann.
Eller kanskje litt mindre tidstypisk; Hva med trehusbyen Kragerø? Ingen dum ide å vite hva denne byen er, som vi må passe på som en smed. Gjennom flere hundre år fikk byen det rare uttrykket der bygninger ser ut som de har falt ned innimellom knauser, søkk og tråkk (sitat Ulf Hamran). I dag er dette umistelige kulturverdier, Kragerø står på NB!-lista (Nasjonal betydning) hos Riksantikvaren. Alt nytt bør ta hensyn til, speile seg mot den gamle byen.
Vi må ikke kødde med fortida, hørte jeg noen si på gata. Mer uaerbødig aerbødig kan det vel ikke sies. Folk er stolt av byen. Men med jevne mellomrom legges byens estetikk til side. Fordi vi kjenner noen som er involvert? Arbeidsplasser? Kortsiktighet, rett og slett?
Rett foran den gamle vernede trehusbebyggelsen kommer det nå et administrasjonsbygg. Ut mot byfjorden skal det bygges, og det uten at saken er behandlet i kommunestyret. Spørsmålet er om Kragerø driver med vaer og vind som om det er tida selv som styrer utviklingen. Tenk om vi hadde begynt i den andre enden og avklart; Hva er utvikling, baerekraft eller helhetstanke for dette stedet?
Spørsmålet om kommunehus her har vaert diskutert før, og blitt avvist. Kulturhus, Munchbygg og administrasjonsbygg. Da skulle man tro at det var naturlig å spørre igjen; Hva mener kommunestyret nå om et administrasjonsbygg i havnefront? Hva mener byen og fylkesmannen og andre høringsinstanser? Så fikk heller selve anbudssaken bli utsatt inntil disse forholdene var avklart.
Byggesaken kommer og da kan vi ta stilling sies det, ja det gjorde den i Kirkebukta og Skrubben også, men prosjektet forsvant, ble forvandlet underveis, estetikk og saerpreget var ikke relevant. Ja, nå skal jo kommunen selv vaere leietaker og sørger således for at prosjektet finnes. Utvikling skal bli. Men, i hvilken form under heia på Andølingen?
Det er nesten umulig å få et planutvalg til vesentlig å forandre store byggesøknader er min påstand. Vi kan ikke trenere, heter det. Nå har vi snakket om dette så lenge, heter det.
Om estetikken vil følge Snøhetta, Tollefsen eller Okkenhaug i byggesaken vites ikke. Hvorvidt planavdelingen og planutvalget for miljø og samfunn er habile for å behandle saken er en annen skål. Foreløpig er det grunn til å stille spørsmål. Hvordan kom vi hit?