Unni Ryver til minne
Du er det sterkeste, flotteste og mest omsorgsfulle menneske jeg har hatt i mitt liv. Vi to hadde et helt spesielt bånd, og det har jeg satt stor pris på, nok fordi vi kunne snakke om alt mellom himmel og jord.
Alle opplevelsene og ikke minst alle de morsomme stundene vi har hatt sammen, er jeg så ufattelig glad for at jeg har fått lov til å ha med akkurat deg som mormor, tenk seg å vaere så heldig!
Da du ble syk, bestemte du deg for en ting, det var ikke å gi opp! Og jeg husker veldig godt du sa: Jeg kan velge mellom to ting, det ene er at jeg legger meg ned og gråter, og slutter å leve, eller å leve livet til det siste. Du valgte det siste, og du gjorde det på din måte!
Du var aldri redd for døden, for når vi to snakket sammen om sykdommen og døden, så sa du: Cecilie, du må huske på at det ikke er verdens undergang når jeg dør, og det mente du, for din holdning var at: Er du født, så skal du også dø, det sa du ofte til meg.
Du elsket livet, og alt det som hørte til, du var en livsnyter og ikke minst vår alles daglige dose vitamininnsprøytning, også blant dine venner!
At du skulle bli syk, var utenkelig, for var liksom den bestemoren som alle synes var så fin, flott og ikke minst sprek. Nå er du borte, og savnet vil for alltid vaere der, men jeg vet at dette klarer vi.
Meg selv, Christopher, Peder Kristian og Caroline har aldri et sekund vaert i tvil om at du var glad i oss og ville oss det beste her i livet!
Du var så heldig å få lov til å bli oldemor, og dette var du stolt av, det vet jeg. Amanda og Albert var så ufattelig glad i deg, og jeg skal for alltid sørge for at de husker deg som det fantastiske, omsorgsfulle og ikke minst morsomme oldemor Moss som du var for dem.
En god venn av meg sa dette til meg en dag: Ikke vaer lei deg for at hun er borte, men vaer glad for at hun har levd! Dette er noen ord jeg er sikker på at du vil at jeg og alle vi andre skal leve etter.
Kjaere Moss, takk for alt!
Cecilie Marie, barnebarn