Fant 241 år gamle brev om Porsgrunn
En 24-årings beskrivelse av Porsgrunn på 1700-tallet. Marianne Solberg har gravd fram unike beskrivelser fra en svunnen tid.
(...) med mye vanskeligheter og strev, ankommer vi til en liten by som het Langesund.
Anna Sybilla Schubart
Faglitteraturforfatteren fra Gvarv hadde helt andre ting fore der hun satt og bladde seg gjennom noen tusen franske brev i et arkiv i Danmark.
Hun hadde fått ferten av et statskupp, men midt oppi stormaktspolitikken, fant hun fire svaert personlige og unike brev skrevet av Anna Sybilla Schubart.
Det første er datert Porsgrunn 11. juli 1777. Hun skriver: «Torsdagen er over. Vi, femten personer, forlater Løvenborg ved midnatt. Adam Løvenskiold følger oss til skipet i verdens vakreste natt. Vi hever ankeret og gjør tre sjømil i løpet av natten før vi kommer til Rørvig ytterst på Zeeland (Skjaelland,
jour. anm.) og munningen av dette vassdraget som åpner seg i landskapet.»
Løp over takene
Hvor skal denne flokken hen? Jo, de skal til Porsgrunn, og hvem er Anna Sybilla? Jo, mamma het Inger Løvenskiold, så da forstår vi kanskje at unge Anna Sybilla har vaert i Porsgrunn før. Selv ble hun født i Odense, men lillesøster Charlotte ble født i Porsgrunn.
Vinden er fordelaktig, skriver hun. «Vi beveger oss hele tiden
nesten uten at vi merker det».
Hun beskriver fjell med verdens vakreste grønnsvaer, så opplever de kraftig motstrøm på grunn av all snøen som raser fra fjellene. Så begynner tordenen å rulle.
Videre i brevet: «Vi g jør 3 sjømil på denne måten, med mye vanskeligheter og strev, ankommer vi til en liten by som het Langesund. Tre båter tauer oss inn, og mange folk på land drar oss inn med et tykt tau, som noen ganger må løftes over
hustakene på de små husene langs sjøkanten, disse menneskene hopper på takene med en overraskende behendighet for å bane veien.» Kyr og budeier ved elva Deternestensåvikanhøretreskoene klapre over takene, og se den unge Anna Sybilla stå der i side skjørter, antagelig litt skittent på kanten og sikkert med kyse eller en hatt bundet fast med skjal under haken.
Etter at de gikk i land i Langesund
ble de fraktet videre opp fjorden med båt de to sjømilene, som gjenstår, til de kommer til elven som har sitt utspring langt inne i landskapet.
Så leser vi videre: «Det er umulig for meg å beskrive skjønnheten ved elvebredden som vi passerer, fjell varierer på tusen måter, noen ganger reiser de seg som en mur, man ser skog og kuer som beiter, noen midt i bakkene og mellom traerne der vi syntes det ville vaere umulig å komme til. Jentene melker dyra på disse vanskelige tilg jengelige steder, hvorfra elver fosser som gjør luften frisk og kjølig.»
Økonomisk oppsving
Solberg påpeker at det er mye interessant ved disse brevene. Anna Sybillas romantiske forhold til naturen er en av dem.
Naturromantikken oppsto egentlig først på 1800-tallet. 1700-tallets mennesker hadde et mer fryktsomt forhold til naturen. De syntes ofte den var stygg. – Denne 24-åringen er på mange måter forut for sin tid, når hun beundrer den norske bonden som sterk og selvstendig, sier hun.
Brev nummer to er datert Porsgrunn, denne 27. juli 1777: «Dagen ble avsluttet med et påtvungent ball som ingen gikk til med en god hjertefølelse. De andre dagene har jeg sett ting med stor glede; først og fremst sagene; mekanismene til disse store maskinene som får sin kraft fra vannet; og deres presise operasjon er høyst interessant; deretter et fantastisk fossefall kalt Skotfossen, i en elv som snur seg rundt høye fjell; som et sted går veldig bratt ned, og som skynder seg over noen store steiner med en slik lyd at man ikke hører seg selv snakke.»
Visst er hun romantisk, men hun gir også et unikt innblikk i en tid hvor de største omveltningene i samfunnet skjedde. For det var ikke bare unge kvinner som sto på elvebredden og melket kyrne. Sagbrukene hadde tatt i bruk ny teknologi; dermed begynte en helt ny tid med et voldsomt økonomisk oppsving. Porsgrunn var ikke lenger et lite ladested med en tollbod, men et gryende bysamfunn der aristokratiet representert blant annet ved Anna Sybillas egen familie, drakk sine franske viner til middagen.
Hun ser en by i emning
En drøy måned senere kommer et nytt brev. Det er datert Borrestad (Borgestad, jour. anm.)
1. september 1777: «Vi ga oss i vei forrige mandag, en gruppe med ti personer, mine to kadettonkler med deres koner, den unge Löv. med oss fem, i en stor seilbåt, der vi dro en lieue (ca.
fire kilometer, jour.anm.), der vi seilte på kryss og tvers opp i motvind, der vi så ankom et sted som kalles Herre, og hvor det er sagverk og bygninger som tilhører smien til min kadettonkel og Löv.»
– Samtidig er dette en periode som indikerer politisk reisning her til lands. Noen år etter at disse brevene ble skrevet skjer Lofthusopprøret, det største bondeopprøret i Norge. Det er endringer i dette samfunnet hun observerer og indirekte omtaler, sier Solberg.
Porsgrunn har Anna Sybilla Schubart ikke sett på noen år. Nå ser hun den høyreiste kirken, Kammerherregården som overtas av hennes onkel året etter og de andre flotte patrisierhusene med vakre farger ved elva. Siden Anna Sybilla kom fra en velstående familie, hadde hun en eksepsjonell god utdanning. Hun kunne historie, naturfag og leste både fransk og engelsk litteratur.
Det hun erfarer er konsekvensene av den nye økonomien med sagbrukene og verkstedene som ga grobunn for framveksten av en helt ny by: Porsgrunn. Dette var en brytningstid som førte til nye radikale tanker. Skolegang var fram til nå ikke for alle. Nå så man at samfunnet tjente på å gi folk en bedre utdannelse enn bare pugging av Luthers katekisme, sier hun.
i kom til ett vann som er det vakreste jeg noensinne har sett; det kalles Kiile-Vandet
Anna Sybilla Schubart
Til høytlesning
– Hun må ha vaert en av de tøffeste damene i Norge på 1700-tallet, ler Solberg.
Anna Sybilla seilte fra Danmark til Norge, gikk på kryss og tvers eller satte seg på hesteryggen. Her er en beskrivelse av en
tur på Kilevannet: «Vi kom til ett vann som er det vakreste jeg noensinne har sett; det kalles Kiile-Vandet, på grunn av dens ulike strender og der landskapet strekker seg ned uti vannkanten. Vannet er ispedd en rekke øyer, den største av dem er en hel lieue i omkrets. Vi gikk i land der og ble innkvartert over natten hos en rik bonde og forsynte oss med senger som nok hadde vaert veldig gode med fravaer av lusene ...»
Så dro de tilbake til Wold, der de moret seg med å lage ekkorop.
Det siste brevet er datert Borrestad, 14. desember 1777. Anna Sybilla er i bryllup og hevder at bruden ga sitt tvilende ja med en latter. Siden beskriver hun en families fallitthistorie, og avslutter med et: «Så langt kan et feiltrinn bringe en!»
Det er det siste hun skriver om sitt lange opphold i Porsgrunn. Vi vet at hun dro hjem til Danmark og giftet seg med grev Johan Ludvig Reventlow året etter. Hun fikk etter hvert sju barn og døde i 1828. Men hva med brevene?
– Hun skrev flere hundre brev, og svaert mange av dem er publisert, forteller Solberg, – Hvem skrev hun til? – Mange av disse brevene ble skrevet for opplesning i de litteraere salongene. Det betydde at de måtte vaere velformulerte og informative, og etter høytlesningen snakket de sammen og diskuterte innholdet.
– Jeg vil hevde at hennes beskrivelse av Porsgrunn viser et bysamfunn som på mange måter lå i forkant i Europa, sier faglitteraturforfatteren Solberg.