Vi flyter motstrøms
Det snakkes mye om hva Emperor, Leprous, Ihsahn og Starofash får til i utlandet. Jeg vil snakke litt om hva de får til lokalt.
Jeg var hjemom i Heddal i helga. En rolig helg med pizza, flytting av høyballer, Ine sine første krabbetak, redigering av lydopptak og Motstrøms. Her er jeg på kjente stier, og som på autopilot går jeg opp på rommet mitt i 2. etg for å hente ting, men der er det kontor nå, og tingene våre ligger på rommet til Bjørn, som nå er gjesterom. Det er greit det altså, mamma og pappa, jeg trenger ikke mitt eget rom lenger, for jeg er over tredve og har flere rom i Skien.
Så var det Motstrøms lørdag kveld. Jeg kommer litt sent og hører lyden av cello sømløst gli over i et sett av Emperor. Den tørrlagte Myrens Dam er nok en gang kulturarena, men den klassiske scena som bluesfestivalen, Motstøyfestivalen og School’s Out har brukt i årevis ble for liten, så Finnekåsa og Konsertservice måtte ty til kran for å løfte scene-elementene over de høye steinveggene slik at forestillingen til Heidi Solberg Tveitan og Vegard Tveitan skulle få stå bredbent.
Emperor låter fortsatt farlig. Knut Buen gjør sin greie fra toppen av muren, og nesten uten at vi merker når det skjer, så er vi på Leprous sin 26. konsert på en europaturné som har siste stopp i hjembyen. Jeg har selv spilt i dette bandet i noe sånt som 9 år, før jeg ga meg i 2010.
Heidi og Vegard la til rette for et kreativt miljø som raskt begynte å blomstre rundt ungdomsklubben på Notodden. Her ble jeg kjent med to hardtarbeidende karer som det var vanskelig å holde tritt med. Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrke står på scena der de starta den toneangivende Motstøyfestivalen (2002) mens de hang på ungdomsklubben, og om noen uker skal de på enda en turné, denne gangen i USA.
Neste gang vi løfter blikket til toppen av muren får vi øye på Hans Herbjørnsrud. Han leser og Vegard Tveitan lydlegger. Publikum lytter. Noen minutter senere smeller logoen «Ihsahn» mot steinveggen bak scena via videokanon, og Vegard presenterer sitt nåvaerende hovedprosjekt i hjembyen for første gang.
Mørket har for lengst lagt seg over Tinfos, og vi dras mot lyden, lysa og de projekterte bildene på veggen bak scena, ramma er viktig, alle tingene flyter sammen, og de ulike uttrykka gir hverandre energi. Alt flyter, i en jevn strøm over oss som står i høstjakka og nikker når det blir klart hva dette handler om. Jeg aner en rød tråd fra 90-tallet og stilskaperne i Emperor via Motstøyfestivalen og miljøet rundt klubben til i dag. Det handler om en kompromissløs holdning.
Veien opp trappa og inn på gutterommet i Heddal ligger dypt innprenta i meg, og på lignende vis trekkes jeg mot det kompromissløse i kunsten. Jeg føler meg hjemme i det nyskapende og annerledestenkende, fordi disse folka jeg snakker om i denne teksten, med Heidi og Vegard i spissen, åpna døra og inviterte meg og mange andre inn. Vi var unge, og heldigvis lett påvirkelige.
Nå plasker vi motstrøms, og jobber hardt for å komme i flyt. Det er en fantastisk motor å ha i livet.