Politikk, jus og kamp om makt
Mange er opptatt av utviklingen i USA, og spesielt utnevnelse av dommere i Høyesterett. Grunnen er åpenbart at domstolene og juristene i stadig større grad tar makten fra politikerne i USA, og dermed blir det et politisk betent spørsmål hvem som utnevnes.
Den samme debatten foregår i Polen, der regjeringen setter ned pensjonsalderen for dommere, slik at det skal bli åpninger for å utnevne nye dommere som deler regjeringens syn. Det er betenkelig at lovgivere og domstoler kjemper om makt på denne måten. I land som må betegnes som autoritaere, som Russland og Tyrkia, er domstolene underlagt presidentstyre, det er naturligvis enda mye verre .
I Norge ser vi også at enkelte grupper prøver å gå til domstolene med politiske avgjørelser de ikke liker. Åpenbart har vi underlagt oss mange, kanskje for mange, internasjonale lover, og så tror noen at domstoler og jurister er styrende over politikken og politikere.
Jeg håper Norge kan stå mot en slik utglidning. Folkevalgte politikere skal gi lovene, domstolene skal dømme etter disse lovene, ikke oppkaste seg til å bli «overpolitikere».
Domstolene og juristene, også i Norge, har begynt å glemme at de lever og virker i et nettverk. Når ankesaken mot Cappelen og Jensen får lov til å utspille seg i mange måneder, med hundrevis av vitner og advokater, og millioner i kostnader, mens dødssyke pasienter ikke får godkjente medisiner fordi en million er for dyrt, da trengs det oppstramming og ledelse, i alle fall innenfor domstolene.
Et annet fenomen i vårt demokrati er hvordan de minste partiene har fått så stor innflytelse i det siste, at noen partiledere (les Hareide) har blitt maktgale nok til å ville bli bestemmende for regjeringsdannelse. Med tre-fire prosent oppslutning tror han norske velgere vil akseptere at han ikke bare bidrar til korsfestelsen av Listhaug, men nå også til å sparke en statsminister som har dobbelt så stor oppslutning hos folk som Hareides kandidat.
Hareide ser bort fra sine egne (få) velgere, men i regjeringståka ser han også bort fra valgresultatet i 2017. Tre eller fire prosent oppslutning er ikke nok til at Hareide kan få lov til å vaere bestemmende i norsk politikk, selv om Jonas Gahr Støre tilsynelatende er ute av stand til å stagge han.
Jeg tror nokså sikkert at dette er Hareides siste sprell i norsk politikk, og det har han sørget for på egen hånd, sammen med Støre.