Endelig fredag, eller ...?

Det er rart med det, pleier vi å si om ting som egentlig ikke er så rart. Men det er uansett rart med det: Vi tv-tittere er noen latsabber. Hvis noen trodde det var ille før, så er det nå blitt mye verre. Etter at Sk(r)avlan hoppet over til TV2, har flere hundre tusen av hans tilhengere forsvunnet. Det er ingen vits å sette i gang med en leteaksjon, for vi vet jo hvor de er. Gjengen sitter i sofaen og ser på NRK. De har ikke tatt seg bryet med å trykke på en annen knapp på fjernkontrollen. Som om det er mer slitsomt å trykke på et firetall framfor ett-tallet. Så mye for lojaliteten. 20 års skravling til ingen nytte. Det var altså NRK og ikke Skavlan folk likte. Eventuelt så er det omtrent det samme hva som vises på fjernsynet, så lenge tacoen smaker omtrent likt og blåbaersafta er riktig temperert.

Jeg har stort sett aldri sett på Skavlan. Han har bare vaert i veien. Noen ganger sovnet jeg riktignok midt i Nytt på Nytt og våknet opp akkurat i det Fredrik-gutten sa «hur som helst». Mannen er som kjent så språkmektig at han kan snakke to språk samtidig. Det går mest på svensk, men så bruker han noen norske gloser som blandevann.

I Sverige er imidlertid Skavlan like mye sett som før. Over en million glaner på hver eneste fredag. Den nye svensken er mer populaer i Sverige enn det skøytehelten Jonny Nilsson (75) i sin tid var her på rett side av Kjølen.

Man, og spesielt Skavlan, må flytte for å bli berømt. Bare man ikke flytter til en ny kanal. Da går det galt. Fredagen er hellig, men veldig oppskrytt. Vi spiser det samme, ser på det samme og sovner omtrent på samme tid. Så det kan egentlig vaere det samme. Minst. Likevel: Signe dagen!