KrF - ingen søndagsskole
Knut Arild Hareide har satt i gang et maktspill om partiet han leder som vi ikke har sett maken til på lang tid. Haakon Lie uttalte i sin tid at «Arbeiderpartiet var fanden ingen søndagsskole». Det samme gjelder for tiden også Hareides KrF.
KrF er det eneste parti i Norge som har religion som politisk grunnlag. Det gjør det vanskelig å utøve politikk. Hva skal gå foran? Å markere livssynet som politikk, og ofte stå alene? Eller er det behovet for makt for å kunne oppnå politiske resultater?
KrF har nok for lengst kommet til den erkjennelse at partiet kriger om velgere som ikke alltid lar livssynet bestemme fargen på stemmeseddelen. Dette hadde sitt høydepunkt under Valgerd Svarstad Hauglands tid som leder, en periode hvor partiet var naermere å vaere et folkeparti enn det noen gang har vaert før eller siden.
Det er fritt for ethvert parti å plassere seg politisk. Og ethvert parti må ta konsekvensene av sine valg. Derfor har jeg observert at jo lenger tid man har tilbragt i politikken, jo vanskeligere blir det for erfarne politikere å ta slike valg. Jo lengre erfaring man har, jo større evne har man også til å se fallhøyden hvis det tas gale beslutninger.
Det er jo ikke uten grunn at Knut Arild Hareide har sittet lenge i sitt lønnkammer og fundert før han steg ned og kunngjorde hva han hadde bestemt seg for. Andre politikere i samme parti har sikkert også tvilt seg fram til et standpunkt. Et standpunkt tatt i skjaeringsfeltet mellom hva som er ens eget ideologiske ståsted, hvor man tror velgerne er og hensynet til hva som er best for partiet. Dette er beslutninger som i alle partier krever ydmykhet. Ikke skråsikkerhet.
Da jeg kom inn i politikken ble jeg veiledet av kloke politikere med erfaring. Blant annet fikk jeg med meg at man skulle vaere meget forsiktig med å karakterisere andre menneskers meninger og intensjoner. Knut Arild Hareide og hans tilhengere har med sin måte å karakterisere andre mennesker politiske grunnsyn gjort det stikk motsatte av den veiledningen jeg fikk.
Framstillingen av venstresida i norsk politikk som den eneste garantist for et samfunn som også favner de svake er feilaktig og sårende. Hukommelsen kan hos noen svikte, eller erfaringstiden kan hos noen vaere kort. Da skal man vaere forsiktig i en politiske retorikken.
Leder i Telemark KrF, Erik Naes viser dette til fulle. I NRKs Debatten torsdag i forrige uke begikk han følgende uttalelse: «I vår kommune har vi boliger for sterkt funksjonshemmede, det er dyre tjenester. Men det er det offentliges ansvar å ta, sammen med ideelle organisasjoner, enkeltmennesker og familier. Det er sånn vi bygger et godt samfunn. Og for å få til det må vi vende oss til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som er våre gode venner i disse sakene».
Her forsøker altså Naes å framstille som om partiene Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil ta ansvar for et godt boligtilbud til sterkt funksjonshemmede i vår kommune. Dette er påstander som overhodet ikke er sanne. Tvert om har regjeringens opplegg for kommuneøkonomi de siste fem årene satt norske kommuner i stand til å ta dette ansvaret.
I historisk sammenheng kan vi minne Naes om at KrFs Egil Aarvik, en av etterkrigstidens mest markante sosialpolitikere, innførte Folketrygden i regjering sammen med Høyre. Naes’ tendensiøse påstand høres ut som et ekko. Av Knut Arild Hareide.