KrF og H, mot separasjon?
Tidligere partileder i Kristelig folkeparti Kåre Kristiansen fryktet en politisk kursdreining mot venstre da Lars Korvald ble statsminister etter EF-valget i 1972. Kåre Kristiansen kjempet hardt for at KrF ikke skulle si nei til et fremtidig regjeringssamarbeid med Høyre. Hva har endret seg?
Mye har endret seg politisk siden da, men fremdeles er det bare Høyre som kan sikre KrF støtte i deres kjernesaker. KrF har menneskeverdet som en av sine viktigste merkesaker. Det er vanskelig å se hvordan Arbeiderpartiet (Ap) skal kunne bli en støttespiller for KrF her. Aps ungdomsorganisasjon ønsker å utvide retten til abort snarere enn å si hit, men ikke lenger. Likevel, rett skal vaere rett, også Høyre virker som en troløs alliert i kampen for menneskeverdet.
Når det kommer til spørsmålet om kontantstøtten er imidlertid KrF og Høyre på linje, enn så lenge. I denne saken er det bevegelse på gang i Høyre. Flere toneangivende Høyrefolk ønsker å fjerne kontantstøtten. Ifølge den konservative kjempen nå avdøde professor dr. philos Jan Brøgger var kontantstøtten en av de viktigste politiske saker i Norge i nyere tid. Ordningen hadde som målsetting å gjøre det mulig for barnefamilier å selv ivareta barna i deres mest sårbare alder. Høyre må som et konservativt parti igjen begynne å lytte til viktige ideologiske innspill i den politiske debatten. Alt handler ikke om effektivitet, lønnsomhet og målstyring.
Saken om eggdonasjon har skapt mostand i KrF, og forvirring langt inn i Høyres rekker. Hvordan kan Høyre som et konservativt parti stille seg bak en sak som i realiteten gir et barn mer enn en mor? Vår oppfatning av konvensjonell biologi er i ferd med å endres, og så langt er det bare KrF som har kjempet motstrøms i denne saken. Om vi ser dagens regjeringskonstellasjon under ett er det heller ikke mye trøst å finne for KrF. Både Fremskrittspartiet (Frp) og Venstre (V) vil for eksempel tillate aktiv dødshjelp. Det er ingen invitasjon til samarbeid med KrF.
Det er likevel fullstendig skivebom av KrF å gå i allianse med Ap. Ap har svake koalisjonstradisjoner, og tar vi utgangspunkt i forrige Ap-koalisjon så står koalisjonspartier i naert samspill med Ap i fare. Ap er et maktfullkomment parti, og tar ikke fem øre for å bruke koalisjonspartnere til å nå egne mål. Partiet kan kunsten å bondefange. Det burde vaere nok å vise til hvordan SV nesten over natten ble tvunget til å bli et Ja til NATO-parti i og med bombingen av Libya.
AtKrFnå står på spranget til å formalisere forholdet til Ap kan bare, slik jeg ser det, skyldes at partiene har sammenfallende syn på velferdsstaten. Velferdsstat slik det tenkes i de to partiene er refordeling som rettferdighet, jo større velferdsstat jo mer rettferdighet. Nina Karin Monsen har kalt en av sine bøker «Velferd uten ansikt. En filosofisk analyse av velferdsstaten». Nestekjaerlighet er et kristent påbud. I KrF vet man dette. Det man også vet er at dette er et krav til hvert enkelt menneske. Med andre ord; velferdsstaten har en grense, og den går ved det sosiale medansvaret til hver og en av oss.
KrF vil ikke bli frelst av et samarbeid med Høyre i regjering, men ett er sikkert; KrF kommer til å bli politisk årelatt i en koalisjon med Ap. Høyre kan kanskje få KrF til å innse at partiets provinsielle profil tilhører fortiden, og at det er på høy tid å bli et europeisk kristendemokratisk parti. Det er også å håpe at KrF kan hjelpe Høyre med å forstå at fortsatt ideologisk faneflukt kan komme til å ødelegge vårt konservative parti.
Øyvind Meen Kittilsen