– Ta ikke fra oss engle ne våre
– Pappa ville dø hjemme, men både han og jeg fant den samme roen på lindrende enhet, sier Vibeke Johansson.
Fredag er det ett år siden Rolf Viktor Johansson sovnet inn på lindrende enhet, en måned før han ville fylt 87 år. Datteren Vibeke reagerer kraftig på at kommunen nå vurderer å legge ned dette tilbudet til døende pasienter og pårørende.
– Ta ikke fra oss englene ved lindrende enhet. Her har Skien bygd opp og samlet en helt unik kompetanse knyttet til pasienter og pårørende som er i en vanskelig livskrise, og nå vil de rasere dette.
Måtte bryte løftet
I fjor sommer fikk Rolf Viktor påvist kreft i skjelettet med spredning til lungene.
– Legene sa at han hadde tre måneder igjen å leve. Pappa var ikke redd for å dø, men han fryktet smertene. Jeg måtte også love at han skulle få dø hjemme, forteller Vibeke.
Det var et løfte hun senere måtte bryte.
Etter at de kom hjem fra Ullevål sykehus, fikk han flytte hjem. Vibeke fikk omsorgspermisjon, og sammen med hjemmesykepleie og støtte fra Lindrende enhet fikk Rolf Viktor bo hjemme i seks uker.
I begynnelsen av oktober var det ikke lenger forsvarlig å ha han hjemme.
– Dette klarer vi ikke mer sammen, måtte Vibeke si til faren, og husker godt de bedende øynene som møtte henne fra senga.
Vibeke er sikker på at den erkjennelsen hadde vaert mye vanskeligere å komme til, om de ikke hadde hatt åpen retur til lindrende enhet.
– Det er virkelig tøft for pårørende å innse at de ikke klarer å innfri ønsket om å få dø hjemme. Jeg tenker at det ville vaert en ekstra påkjenning om han skulle bli sendt på en avdeling han ikke var kjent, eller som ikke kjente han eller oss i familien.
Trygghet og kompetanse
– Pappa var på fornavn med Wenche, Vigdis og de andre pleierne. Han fant roen på lindrende enhet. En ro og trygghet som kommer fra den spisskompetansen som er bygd opp i den avdelingen. Den er uvurderlig for pasienter og pårørende som er i en vanskelig livssituasjon.
Vibeke er enebarn, og sier det er ekstra tøft å stå i denne situasjonen som en liten familie.
– Da er det faerre jeg kan lene
meg mot. Derfor er varmen og medmenneskeligheten de ansatte stråler ut ekstra viktig.
– Du finner sikkert dyktige pleiere og omsorgspersoner i hele organisasjonen. Men jeg er sikker på at den spisskompetansen vi opplevde ved lindrende er bygd opp i dette fellesskapet. I tillegg er det en egen ro og verdighet ved avdelingen, som er god å ha med seg i den vanskelige tiden. Den roen er jeg ikke sikker på at en klarer å få til ved et sykehjem.
Vibeke tenker også på unge som har fått en dødelig sykdom.
– Skal 40-åringer måtte leve sine siste måneder på sykehjem? Hva gjør det med opplevelsen av den siste tiden for de pårørende?
Tett oppfølging
– Jeg har aldri klart meg uten deg, gullet mitt, ble Rolf Viktor Johanssons siste ord til datteren. To timer før han døde.
Vibeke forteller at det var noe i livet deres som raste ut da Rolf Viktor fikk påvist kreft den sommeren. Den siste reisen satt sitt preg på livet for hele den lille familien.
– Jeg er takknemlig for den omsorgen de ansatte viser også de pårørende. Både pappa og jeg ble sett.
Den omsorgen fortsatte også etter at Rolf Viktor sovnet inn natt til 16. november.
– Jeg ruslet hjem den natten. Allerede på ettermiddagen ringte de for å spørre hvordan jeg hadde det. De fulgte opp i flere uker. Det er denne omsorgen som kan gå tapt om kommunen velger å legge ned avdelingen.