Mammaproblem er pappaproblem
Idag vil jeg sende et nikk og en honnør til Morten Ramberg. Som jeg ikke kjenner på noe vis, annet enn at han, denne uken, hadde et innlegg i VG i den såkalte «hente i barnehagen-debatten». Den startet med et leserbrev i Dagens Naeringsliv, der Celine Marie Moe skrev om hvordan et jobbintervju, til en lederstilling, hos Manpower gikk for seg. Dette utartet en smule da rekruttereren kom inn på de litt mer private forhold. Utvekslingen skal ha vaert slik:
«Hva er din familiesituasjon?»
Samboer med barn.
«Har du barn?!»
Ja.
«Hvor mange barn har du?»
En datter.
«Hvor gammelt er barnet?»
Hun er to år.
«Ok … Men det er vel ikke henting og levering i barnehage vel?»
Jo, barn må hentes og leveres i barnehagen. «Trenger du spesialtilpasning da?»
Hva legger du i det?
«Jeg har skjønt det slik at barnehager åpner etter og stenger før kontorets åpningstider?»
Manpower svarte senere at «rekruttereren som stilte spørsmålene, kjenner seg ikke igjen i at hun skulle ha holdninger som at kvinner med små barn ikke kan ha lederjobber. Tvert imot». Selskapet avviser imidlertid ikke utvekslingen. Tvert imot: Kommunikasjonsdirektør Sven Fossum skriver at selskapets kartlegging av kandidater innebaerer «også spørsmål om kandidatens sosiale situasjon, inkludert familie». Det er kurant nok, men hvis det er slik – i 2018 – at det å hente og levere i barnehage er «spesialtilpasning», har vi en vei å gå.
Mye kan tyde på det, for debatt er det blitt. VG har publisert flere innlegg fra småbarnsmødre som forteller om sin hverdag, hvordan de løser utfordringene det er å jobbe med små barn og – ikke minst – hvordan dagens arbeidsliv, langt på vei, er lite tilpasset småbarnslivet. Det meste er lett å vaere enig i, og det kan ikke vaere fnugg av tvil om at vi – fortsatt i 2018 – ikke er der vi skal og bør vaere. Jeg er relativt sikker på at mødre, i større grad enn fedre, tar ansvar for barn i en arbeidssituasjon. For eksempel at det typisk er mor som er hjemme når poden er pjusk. Noe som kan føre visse jobbutfordringer.
Det er her Morten Ramberg kommer inn fra sidelinjen og minner oss alle om at «hele denne diskusjonen, og ikke minst utviklingen mot et mer moderne samfunn på dette området, vil bli mye mer kraftfullt og konstruktivt dersom vi pappaer også får vaere med og blir mer synlige».
Her er vi i kjernen av hele problemstillingen, tror jeg. Det spiller ingen rolle om det er mammaer eller pappaer som henter eller leverer i barnehagen. Det er likegyldig om det er mor eller far som er hjemme når barnet er sykt. Eller når det er planleggingsdag.
Hvis vi skal komme videre, må vi gjøre noe med selve årsakene til hvorfor disse tingene er problematiske, og for all del ikke isolere dette til å vaere en «mamma-sak». Jeg tror heller ikke at alle mener dette er et problem som er eksklusivt for mødre. Det er antagelig mødre som kjenner mest på dette, men løsningen må vaere å gjøre det til en foreldresak, ikke mamma- eller pappa-sak.
For meg er det viktig å vaere til stede i mine barns hverdag. Før jeg ble ansatt i min nåvaerende jobb, var jeg svaert tydelig på at familie og barn kommer først. Noe som, for eksempel, innebaerer at jeg henter og leverer i barnehagen. Det er viktig for meg, men betyr at jeg sjelden klarer å vaere på kontoret før 07.30 eller etter 16.00. Jeg stikker ut en time eller to for å vaere på helsestasjonen, delta i en foreldresamtale eller avslutning i barnehagen.
For det første er det ikke slik at det er flest mulig timer på kontoret som er indikasjonen på om man gjør en god eller dårlig jobb. Den norske Stanford-professoren Morten T. Hansen presenterte nylig funn fra sin fem år lange studie som viser at det er lite å hente på å jobbe mer enn 50 timer i uken. Jobber du mer enn 65 timer i uken, blir det kontraproduktivt, ifølge Hansen. Jeg fører ikke timeliste, men vet at jeg nok ligger stabilt over det første tallet og noen ganger rundt og over det siste. Alt ettersom. Det siste vil jeg egentlig ikke, men noen ganger blir det slik, av ymse årsaker.
Poenget er imidlertid ikke hvor mye man jobber. Det kan aldri vaere et mål i seg selv, men hvordan man gjør det og hva man gjør. For med mindre jeg er bortreist (fysisk, altså), leverer og henter jeg i barnehagen hver dag. Nesten, i alle fall. Det er det mange andre fedre som også gjør, ser jeg. Jeg mener dette gir faste og gode rammer. Så kan jeg heller finne fram jobben når ungene har lagt seg eller gjør noe annet. I min jobb trenger jeg ikke vaere på kontoret eller i redaksjonen til enhver tid. Slik er det ikke i alle jobber, selvsagt, men for veldig mange er det ikke vesentlig fra hvor eller når man jobber. Det viktigste er at man jobber.
Så skal jeg gladelig innrømme at jeg ikke er den som er mest hjemme hvis junior ikke kan vaere på skolen. I vårt tilfelle er det slik fordi jeg er den med flest avtaler i kalenderen; det blir litt stimete når man må kansellere fem-seks møter en dag fordi poden har feber, men jeg har selvsagt gjort det også. I går var det planleggingsdag i barnehagen. Ettersom mor begynte på jobb først klokken 14, reiste jeg fra kontoret ved 13-tiden. Så «bytter» vi. Enkelt og greit. Dette er slett ikke vanskelig å få til. Det aller meste handler om hva slags innstilling man har og hvor kreativ man er. For ofte er det nødvendig med en god dose triks for at kabalen skal gå opp. Dessuten er småbarnslivet, som regel, en relativt kort periode.
Så kan man kanskje innvende at jeg kan gjøre som jeg vil. Hvilket er relativt riktig. Det finnes sikkert nok av arbeidsgivere som skrubber på slike ting. De bør skjerpe seg. Og saerlig hvis arbeidstakerne er fleksible selv. Det er det mange som er, og min erfaring er at jo større forståelse arbeidstaker og arbeidsgiver har for hverandres situasjon, jo enklere er slike ting. I mange tilfeller kan det vaere vrient å løse et fravaer med en vikar. Ingen kan kreve at folk skal jobbe mens de er hjemme med et sykt barn, men det kan jo hende at det løser mange problemer for arbeidsgiver dersom man hadde klart å snike inn en halvtime for å sluttføre et viktig arbeid. For eksempel og hvis deer akutt. Kanskje ikke optimalt i alle tilfeller, men man gjør det beste ut av en litt kinkig situasjon. Ofte handler det om å minimere ulempe, og da går alt lettere.
Ikke noe går lett dersom en arbeidsgiver rynker på nesa av at småbarnsforeldre må hente i barnehagen. Da lager man problemer. Det er utdatert og helt bakpå. Dessuten er det like dumt, enten det gjelder menn eller kvinner. Et problem for en mamma er vel så mye et problem for en pappa. Og jobben. De som har trøbbel på privaten, enten det gjelder praktiske ting eller annet, får sannsynligvis problemer med å gjøre en god jobb. Alle taper. Arbeidslivet anno 2018 krever nemlig kontinuerlig spesialtilpasning. Arbeidsgivere som ikke skjønner det, bør tilpasses verden vi er en del av.
God helg, Telemark!