Et sterkt sorti av Hareide
▶ KrF-leder Knut Arild Hareide spilte høyt og tapte. Etter å ha pekt ut en retning som flertallet i partiet er uenig i, er det naturlig at konsekvensen blir å trekke seg. Selv om det er naturlig, er det vemodig og et tap for norsk politikk.
▶ For etter å ha innsett nederlaget, sto han med rak rygg og hevet hode. Han aksepterte at flertallet ville det annerledes. Han pekte også på at prosessen hadde vaert en «vitaminsprøyting» og naermest «rørende vakker». Dette kan neppe vaere helt presist, for kun minutter senere snakket han om at det nå er tid for forsoning og at «sårene fra denne prosessen skal leges». Han gjorde det likevel med troverdighet. Slagen, men oppriktig opptatt av partiet og dets framtid. Ikke seg selv. Det var en rørende og sterk tale.
▶ Hareide måtte ta et valg. KrF var i en umulig skvis, både politisk og organisatorisk. Hareide utviste modig lederskap da han pekte ut en retning. Han ba om tilslutning fra organisasjonen. Den fikk han ikke, og man kan si at han, som leder, dermed feilberegnet. Det kan hende, men Hareide pekte ut en retning han trodde på. Så fikk det briste eller baere. Det brast. – Vi som har tapt må respektere valget. Vi kan få lov til å vaere skuffet, men vi skal stå sammen om KrF, sa Hareide i minuttene etter at voteringen var over på Gardermoen.
▶ Mye tyder på at Hareides tid i norsk toppolitikk er over. Som person har Hareide framstått på god måte i offentligheten. Han er skarp, vittig og tydelig i debattene. Han står for noe. Partiet står for noe annet, viser det seg. Det er en aerlig sak. Uavhengig av hva man mener om politikken, har Knut Arild Hareide vaert en god partileder for KrF. Det skal han ha.