Mitt møte med denne Vera

Ikke klager de på manglende avspasering og ikke får de influensa. I beste, eller verste, fall en liten datavirus. Men det kan jo vaere ille nok, det. Sånn er det med arbeidslivets nye slitere: Nylig skulle jeg kjøpe et par aviser på flyplassen i Manchester. I stedet for en blid dame i disken, møtte jeg en relativt monoton og bestemt stemme som rautet ut fra et ubetjent kassaapparat. La oss kalle henne Vera.

Det var bare å skanne i vei, så skjønte hun at det var lokalavisa og en avis til som jeg hadde tenkt å kjøpe. Så måtte jeg styre med betaling, men først ville Vera vite om jeg trengte en pose. Til slutt: Takk for besøket. I like måte, får man si da. Vi hadde i det hele tatt en heller lett og ledig tone, Vera og jeg. Men jeg liker strengt tatt andre kassadamer- og herrer bedre. Folk som kan sitte i kassa og tjene til salt i grøten. Litt rart er det at fagforeningene ikke protesterer mer høylytt mot robotsamfunnet. Men folk tror vel at varene blir billigere med Vera.

Det skal ikke mye til for å forundre en stakkar. Men i dette tilfellet vil jeg ikke bli forundret dersom det viser seg at besparelsen går rett i lomma på butikkjeden.

Det er mange som glemmer at det er pengene som får verden til å gå rundt. Men hvis ingen skal jobbe noe sted, blir det heller ingen som tjener penger. Og hvem kan da handle i de ubetjente butikkene?

Over alt er det kunder som gjør jobben. Vi er bankfunksjonaerer, sjekker inn bagasje på flyplasser og har i det hele tatt et ganske variert yrkesliv. Det er visstnok også mulig å få datamaskiner til å jobbe som journalister, så det er helt umulig å vite hvem som egentlig har skrevet denne lille epistelen. Var det deg, Vera?