Hvorfor så høylytt debatt?

Hvorfor kan vi ikke bruke «innestemmen»? Spørsmålet ble stilt av Anne Holt i VG i forrige uke etter de voldsomme motreaksjonene til KrFs ønske om å forandre paragraf 2 c i abortloven.

Det er jo rett og slett ingen partier på Stortinget som vil røre ved kvinnens suverene rett til selvbestemt abort. Alle er enige om at kvinnen er naermest og best til å ta stilling i en så vanskelig situasjon, og helsevesenet skal fortsatt gi henne adekvate råd. Der kunne vi egentlig ha satt punktum med to streker under.

Paragraf 2 c handler om formuleringer som vi vet er blitt oppfattet diskriminerende for deler av befolkningen. Skulle vi ikke da ta oss tid til å se naermere på formuleringene, selv om vi er enige om at det ikke hører hjemme i en regjeringskabal? Det vil selvfølgelig heller ikke vaere førende for ansvarlige politikere som kan avgjøre hvordan Norge skal styres.

Slik jeg ser det, er det andre enn de som sitter i forhandlinger som ønsker å lage dette til et hovedpoeng for å få dannet en flertallsregjering. At en flertallsregjering gir et forutsigelig og sterkere styre av landet, er vel alle enige om.

«Ideelt sett burde debatten om svangerskapsavbrytelse i seg selv vaert løpende, naermest organisk», sier Holt til VG. Teknologien har forandrer seg i galoppfart og i dag kan vi heldigvis konstatere alvorlig sykdom hos fosteret langt tidligere enn vi kunne da man formulerte 2 c for 40 år siden. Apparatene som hjelper legene til å stille riktig diagnose tidlig i svangerskapet, finnes i dag på de fleste legekontorer i landet heldigvis.

Vivetikke hva som i fremtiden vil bli betraktet som sykdommer eller lite ønskverdige egenskaper som kvalifiserer til abort etter 3 måneder slik ordene faller i 2 c. Det åpner for en vurdering av andre enn kvinnen selv, i alle fall.

Det er forståelig at vi reagerer, meg selv inkludert. Vi er selvfølgelig mange som har stått i et slikt skrekkelig vanskelig dilemma, og vi vet mer enn noen at den bestemmelsen til syvende og sist var vår egen. Vikanvaere enige om at en slik debatt ikke hører hjemme i en regjeringskabal og statsministeren har også sagt at det ikke er Høyres initiativ. Både Bent Høie og Erna Solberg har sagt at de fortsatt vil at sykdommer som ikke er forenlig med liv skal vaere et selvstendig kriterium og de ønsker at det for fremtiden skal legges større vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon. Gir ikke det den gravide kvinne en større rett?

Kampen behøver ikke kjempes som for 40 år siden. Det ville vaere å gi gamle svar på nye spørsmål. Derfor er det ikke nødvendig å plukke frem gamle plakater og kampenergi. Hvorfor er det så umulig å snakke med «innestemme» om et tema som ingen kan benekte er blant de vanskeligste dilemmaene det moderne menneske står overfor?

Vi må huske på at dilemmaet tilhører den kvinnen som i dag og i fremtiden står med utfordringen. Det dilemma er personlig, privat, sårt, krevende og rett og slett vanskelig. La oss vise respekt