På sviktende grunnlag

Naturvernforbundet i Telemark og lokallaget i Grenland påklager tillatelsen til ny Kiseåsen transformatorstasjon og nettilknytning. Denne åpner for igangsetting av et digert industriprosjekt som det ikke er foretatt en forsvarlig politisk behandling av.

Vår klage er primaert begrunnet i en utilstrekkelig saksbehandling fra kommunens og NVEs sider. Vesentlige momenter er tidligere ikke tatt med, og NVEs tillatelse bygger på et sviktende grunnlag. En tillatelse til å bygge trafostasjon og linjenett og også ekspropriere grunn til dette legger føringer for en utvikling som hverken er vedtatt av rette organ, ønsket eller fornuftig.

Vi har prøvd å få gehør for dette da saken var i sin innledende behandling i Skien kommune i fjor høst og også ved avisinnlegg i våres, dog uten å få den minste forståelse eller aksept for våre anførsler. Annet var kanskje ikke å vente, en kommune som primaert tenker på seg selv ser kanskje ikke rekkevidden av alle sine vedtak.

Når det gjelder industriutvikling i Norge er dette i stor grad saker på nasjonalt nivå. Det settes ikke i gang et nytt offshoreprosjekt uten en omfattende debatt. I deponisaken i Brevik bruker toppolitikerne argumenter om nasjonale behov for å nedkjempe lokal motstand. For et datalager hopper man bukk over dette; det kan virke som om man betrakter dette som en lokalpolitisk sak som det ikke stilles videre spørsmål ved.

Naturvernforbundet mener å ha klagerett i slike saker, og savner følgende momenter evaluert i en åpen prosess med bred medvirkning før en eventuell tillatelse til å bygge infrastruktur for kraftforsyning til Gromstulanlegget blir gitt:

Kraftbehov: Det forutsettes at 500MW elkraft (tilsvarende behovet til et stort norsk aluminiumsverk) gjøres tilgjengelig til lagring av data fra typisk Facebook- og Googleaktivitet. Vi spør oss om det virkelig er et ønske å bruke elkraften på dette fremfor andre formål i samfunnet, for eksempel elektrifisering av sokkelen og drift av elbiler. Vi har ACER-debatten friskt i minne.

Elkraft er et knapphetsgode, og må prioriteres anvendt deretter. Dette alene burde vaere nok til i det minste avvente en eventuell intensjonsavtale eller fortrinnsvis en kontrakt med en «datalagerkunde».

Karbonfangst: Norges største karbonfangstanlegg og –lager er den norske produktive skogen: Ca. 25 millioner tonn karbondioksid tas opp i snitt hvert år, halvparten av det vi slipper ut fra fossile kilder. Gromstulanlegget vil legge 4000 daa produktiv skog under asfalt og betong. Selv om skogen ennå ikke er med i det offisielle klimagassregnskapet er det også andre gode, «grønne» anvendelser for skogens produkter.

Lokalisering: Det fremgår av tidligere dokumenter at «naerhet til Rød trafostasjon» var avgjørende for valg av sted. Og en lokal grunneier ser seg selvfølgelig tjent med å få hugget ned skogen og erstattet den med et datalager, slik rammevilkårene for skogbruket er i dag, jfr. forrige punkt. Satsing på Skien kan oppfattes som lumpent overfor andre kommuner med kanskje vel så «gode» forutsetninger for et datalager både når det gjelder elforsyningskapasitet, –sikkerhet og arealtilgjengelighet.

Ressursbruk: Vi vil ikke at det skal investeres store summer i bygging av infrastruktur på spekulasjon. Man kan riktignok ikke hindre private i å gjøre det; grunneier har allerede hugget ned skogen der han vil ha lageret. Offentlig pengebruk må styres annerledes.

På ovenstående bakgrunn krever vi at tillatelsen overprøves av departementet, og at departementet i stedet sørger for at eventuell storstilt datalagring i Norge får en solid forankring etter en helhetlig vurdering og konklusjon basert på en åpen, bred medvirkning.