Tomannslaget som all
Hadde de møttes som sjuåringer, ville sikkert en sløy speiderkniv bak et hushjørne gjort blodsbrødre av disse gutta. I stedet ble det ballen som ordnet den saken.
De har rundet 51 og 60, og har vaert definerte bestekompiser siden de dager da fotballen i fylket fortsatt slet med mørketid.
Nå har det lenge vaert andre tider, og blant uslåelige tilbud og julestjerner i Bø-senteret, nyter to av Midt-Telemarks egne stjerner henholdsvis et glass vann og ingenting ved kafébordet.
Dag-Eilev Fagermo stiller i sivil, og får ikke mer enn noen men-er-det-ikke?-blikk fra stamkundene ved det reserverte nabobordet.
– Lettere med meg
Bestekompis Magne Sanden er enda mer på hjemmebane, og det er liten grunn til å løfte et øyelokk over å se de to sammen.
– Magne er verdens snilleste menneske. Det går ikke an ikke å like ham. Akkurat det er sikkert litt lettere med meg, sier den mest profilerte av de to – og humrer passe høyt bak vannglasset.
Det er godt over 20 år siden Sanden ansatte den unge og lovende Kjapp-treneren til å ta seg av Skarphedins sportslige framgang.
Der og da sa det bare klikk i kompismålestokk mellom han som i tilsynelatende alle år har «vaert» Skarphedin – og han som senere plasserte Akkerhaugen på det norske fotballkartet.
– Ble noen mil
– Det var vel bare noe som stemte, konkluderer Sanden, og minnes duoens speiding av talenter i Seljord, på Ulefoss og dalstrøk innenfor.
– Vi ønsket å skaffe oss et bilde av hva som fantes der ute. Ja, det ble noen mil, tilføyer Sanden med et smil.
Siden den gang har de to, og etterhvert familiene Sanden og Fagermo, brukt mye tid sammen.
– Hege og Berit har også vaert gode venner hele tiden. Det har blitt familiene, forteller de to som fotballen førte sammen.
Ikke få ferier og helgers samvaer ble en følge av ansettelsen av den unge treneren med de klare meningene.
Sett fra utsiden kan de ligne et tilfelle av motsetninger som tiltrekker hverandre.
Litt mer plass
– Vi har like interesser, og forskjellen er nok ikke så stor. Men jeg tar sikkert litt mer plass, tror yngstemann, og tilføyer:
– Begge har ganske mye energi som må ut. Vi har aldri vaert lathanser, har stor arbeidskapasitet, men jeg må vedgå at Magne fort kan klatre i fjellene før jeg står opp.
Mens juleshoppingen synger fra betalingsterminalene noen meter bortenfor, forsøker to voksne menn å beskrive vennskapet.
På mannfolkvis blir det ikke et stort følelsesmessig register involvert.
Sanden og Fagermo snakker heller med enn om hverandre.
– AErlig og tydelig
– Dag-Eilevs force er at han er veldig aerlig og veldig tydelig, skyter Sanden inn.
Odd-treneren peker på at laererkompisen aldri er bekymret – og er moro å vaere sammen med ute eller hjemme.
– I min jobber det mye stress og mas. Jeg trenger å omgås positive folk som bare er seg selv og ikke kommer med masse problemer. Vi to snakker mye fotball og mye musikk, og det fungerer helt fint.
Fagermo trekker fram Sandens evner som stifinner i engelske byer – en følge av å ha sett 80 kamper de siste 20 årene.
– Dessuten finner han de beste pubene. Som da vi spilte borte mot irske Ballymena, og endte opp på den triveligste puben vi har opplevd, med stemning og musikk som gir deg noe.
– Noe fint og folkelig, tilføyer 51-åringen som egentlig ikke syntes det var noe stas å bli definert som en mann i 50-årene i fjor.
Mer fart
Kameraten rundet 60 i år, fikk englandstur i gave av den yngre, og lar seg ikke stresse av tall.
Det overrasker selvsagt ikke den yngste av de to.
– Magne har alltid kontroll, og en fin fyr å vaere rundt, understreker Fagermo, men legger smilende til:
– Det er mye mer fart i kjerringa til Magne enn i han selv. Men det er fine folk, hele familien. Hel ved. Eneste problem er at broren er Vålerenga-supporter, så det blir endel kjeft å få.
Neppe sammen
De to kompisene følger med på hverandres verden.
Fagermos er synlig på tv, og Sanden gir god børskarakter.
– Jeg synes han greier seg bra. Dere i media tar noen ganger ting ut av en sammenheng. Dag-Eilev er aerlig, og håndterer rollen godt.
For Fagermo er det lett å sette seg inn i breddeidrettens perspektiv.
– Jeg er selvsagt opptatt av det som skjer i breddefotballen. Skarphedin driver bra, og det jobbes også godt i Storm, Hei, Gulset og andre klubber. Bra for Odd og for telemarksmodellen.
De to kommer imidlertid neppe til å jobbe sammen igjen, tror de.
– Man får ikke Magne ut av Skarphedin. Han er god på å administrere – alt fra reiser til kontrakter og alt annet. Den type oppgaver som Tore Andersen og Morten Rønningen gjør hos oss. Dyktige folk, alle sammen.
– Den nye meg
Men det er en Sanden på feltet i Odd.
Fagermo har Øystein, kompisens sønn, som 16-årstrener i skiensklubben.
– Veldig laerevillig og engasjert. Siden Magne er ferdig på feltet, får Øystein bli den nye meg, kommer med med et smil fra Odds hovedtrener.
Han legger til at det er uaktuelt at han en dag trapper ned og blir hovedtrener for et lag i lavere divisjoner.
Uansett hvem som styrer den butikken.
– Et A-lag i lavere divisjoner orker jeg ikke. Overgangen vil bli for stor. Da blir det heller jobbing med talenter, en slags utvikler eller noe slikt.
– Eller tv-jobb, skyter kompisen inn.
– Ja, det kan vaere aktuelt. Det er interessant, bekrefter 50-åringen med et medietekke godt over gjennomsnittet.
Media vet at de får mer enn «en kamp av gangen» når Fa-