Diskriminerende hilse-praksis

Diskrimineringsnemnda har kommet til en konklusjon i den såkalte «håndhilse-saken» i Oslo, der en laerer i Oslo-skolen ikke fikk forlenget sitt vikariat fordi han nektet å håndhilse på kvinner. I avgjørelsen slås det først fast, av en enstemmig nemnd, at vikarlaereren ble forskjellsbehandlet på grunn av religion. Deretter er det splittelse i nemnda, der flertallet mener at «forskjellsbehandlingen både var saklig, nødvendig og forholdsmessig og konkluderte derfor med at det ikke forelå diskriminering i lovens forstand».

Nemndleder Ivar Danielsen sier at «dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette kunne vaere uheldig for en ønsket samfunnsutvikling» og at «bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservatisme har måtte vike ved konflikt».

Avgjørelsen er åpenbart helt riktig, først og fremst fordi – og som det påpekes – at konservativ religiøs praksis ikke kan ha forrang for helt sentrale verdier og trekk ved det norske samfunnet. Vi oppfatter således av Diskrimineringsnemnda har fattet en prinsipielt viktig avgjørelse som kan vaere med på å skape presedens for kommende og lignende saker.

Den religiøse vikarlaereren er intet offer i denne saken. Det er snarere vedkommendes praksis som, i seg selv, er diskriminerende; å ikke ville håndhilse på noen fordi de har et bestemt kjønn, altså kvinner, kan neppe forstås på annen måte enn at det er grunnleggende diskriminerende holdning og praksis. Vi kan ikke tvinge folk til å hilse, men vi bør åpenbart kunne velge om vi vil ansette personer som åpenlyst diskriminerer.