Traer som man ikke ser i skogen

Av og til ser man ikke skogen for bare traer, men det synes ikke å vaere det største problemet nå for tiden. Problemet er nok heller at det er for få traer, spesielt der det ikke er skog. I 2005 var det noen lokale styringsmakter som ville felle det flotte bytreet ved Michel Seylmagers Hus midt i Porsgrunn sentrum. Det greide byredder Lars Vik å hindre, på samme måte som han nesten greide å stanse øya i elva. Om jeg ikke husker feil, så var det vilje til å lenke seg fast til stammen. Rimelig nok. Her hadde treet brukt flere generasjoner på å gjøre seg høyreist og flott, og så er det noen som ville bruke 20 minutter på å sage det ned.

Det er ikke alle som kjemper for lønnetraer og andre skogstyper, som får lønn for strevet. Noen må til pers. Mens visse folk synes traer er fine å se på, er det andre som ser det annerledes: At de skygger for sola eller sperrer for utsikten. Men det er klart at de må ta av for sola. Hvis ikke hadde de ikke skygget for noen. Og uten sol hadde de heller ikke greid å vokse seg så store. Tilbake til 2005. Bytreet ved Michel Seylmagers Hus ble vedtatt sablet ned av bystyret, men øvrigheta måtte omgjøre dødsdommen. Det er godt å se at det ikke er noen automatikk i at alt som er fint skal hogges ned eller rives, at det stundom kan gjøres unntak for regelen som er blitt knesatt i generasjoner. Selv om kommunene slentrer og slurver i eldreomsorgen, trenger de ikke gyve løs på første og beste 120-åring med røttene solid plantet i fortiden. Og skulle kommunen mangle et juletre neste år, er det sikkert ingenting i veien for å pynte hederstreet med sakspa- pirer fra den gangen det skulle til pers. Naermest for å håne de som først ville rive det. Lønnlig iblant oss de går, som det heter, når vi går rundt lønnetreet. Og: Alle gode ting er tre.