«Ja, jeg fikk frierbrev»
Få oppnår noe i naerheten av samme popularitet og kjendisstatus som hun opplevde. Men det kan komme som en nyhet for dem født litt ut på 80-tallet eller senere.
Det er lenge siden sist Anne Migliosi så inn i et kamera og snakket om håndball. Såpass lenge at hun i mange år også har hett Taalesen, har en BIstuderende håndballsønn og har nådd det punktet hvor det er litt hyggelig å bli gjenkjent for det som en gang var.
Og det var ikke småtterier. – Oppmerksomhet var heller ikke noe problem tidligere, men da var man liksom i den bobla. Det var så dagligdags. Når noen nå kommer og sier “men, er det ikke ...?”, så synes jeg faktisk det oppriktig fint og hyggelig, innrømmer Anne Migliosi Taalesen (53).
For dem under eller bare litt over 40: Anne var håndballspiller. Keivhendt kantspiller. God, sådan. En selvfølge på de sidene av Gjerpen-historien som handlet om suksess.
VM-historie
Anne var også en av jentene som startet tradisjonen med at ski- og skøytenasjonen Norge plutselig var god nok til å ta medaljer i internasjonale mesterskap i håndball.
Etter en høyst uventet VMbronse i 1986, måtte man omtrent vaere huleboer uten noen kontakt med omverden for ikke å bli kjent med Hanne, Kjerstin, Trine, Heidi og de andre som gjorde det mulig.
Og Anne. Kantspilleren med et navn og utseende som i dag ikke ville forårsaket heving av et eneste øyelokk, men som den gang ble stemplet eksotisk – og med et pannebånd som ble et varemerke.
«Fra et annet land»
– Som regel var håret i hestehale. En eldre mann, som kanskje ikke så helt bra, trodde jeg var kald og spilte med topplue, siden jeg “kom fra et annet land”, husker den tidligere kantspilleren, og ler godt.
Men Anne var norsk som noen, selv om hun stusset over eget speilbilde i ung alder.
– Jeg innrømmet overfor meg selv at jeg ikke så helt norsk ut. Men det var liksom ikke noe sak den gang, forteller hun med italienske foreldre.
Noen tv-kommentatorer snublet i konsonanter og vokaler, men det sluttet kjapt, ettersom både Gjerpen og det norske landslaget ble en gjenganger i norsk hverdagstale.
Skjemte bort publikum
Kantspilleren med pannebåndet debuterte for Gjerpens A-lag i opprykkssesongen til davaerende 1. divisjon.
Allerede sesongen etter ledet Terje Andersen skiensjentene til sluttspillseier, og så kom en årrekke der Skiens håndballpublikum ble bortskjemt med sportslige høydepunkt av rødtrøyene med bindet på front.
– Vi var en fantastisk sammensveiset gjeng. Jeg var heldig som fikk vaere med på noe slikt, konkluderer hun som også fikk en selvsagt plass på landslaget.
Der vil VM-bronsen fra 1986 alltid stå som det store minnet.
Ikke minst hva det førte til.
Fikk frierbrev
De påfølgende årene ruslet selv rockestjerner i skyggen av norske håndballjenter.
– Det virket som hele landet sto på huet, eller at alt sto stille. Vi forsto det først da vi kom hjem, og ble fraktet i limousin til Skien.
Alle ville ha noe av håndballjentene.
Også av henne som ble kalt Hiawatha i beste sendetid på tv.
Noen møtte opp på jobben hennes. Andre ville ha enda mer.
– Ja, jeg fikk frierbrev. En Oslo-fyr fortalte hvem han var, hvor han jobbet og foreslo at vi like godt kunne gifte oss.
Bronsevinneren reflekterte ikke nevneverdig over det konkrete tilbudet. Det var mer enn nok annet å bruke tiden på.
– Vi fikk noen rare oppringninger. Jeg vet at foreldrene mine vurderte hemmelig nummer, og at de hentet bunker med brev i postkassa vår omtrent hver dag. Det ble et liv de faerreste av oss hadde regnet med.
Østblokkminner
Også Gjerpen-karrieren førte til opplevelser. Skiensklubben tok for seg i hjemlig serie, og møtte utenlandske storlag – og litt mindre lag – hver eneste vinter.
Noen minner sitter der for alltid.
Stikkordet er ofte østblokken. – Ett sted spilte vi i en hall i en militaerleir. Gulvplankene var løse, og en varmelampe over målet var så sterk at Kjerstin Andersen ble solbrent, refererer kantspilleren og ler igjen.
Hun har også noen bilder av seg selv lagret på netthinna.
– Helt absurd. Ved siden av russiske damer i truseshorts og knestrømper, kan man tro jeg er cirka én meter lang!
Anne og Gjerpen spilte kamper der ingen skulle tro at tiden naermet seg 90-tallet.
Samtidig merket hun at det
naermet seg karriereslutt.
Plagsomme haeler ble operert tre ganger, men ville ikke bli bra.
Tårevått punktum
– I en periode ble det satt kortison rett i haelene foran kamp, men det ble aldri en langsiktig løsning.
Landslagskarrieren endte i 1988.
I tårer foran OL i Seoul, der Migliosi og bestevenninne Siri Eftedal ble vraket.
Avisene hadde bilde av to tårevåte Gjerpen-spillere, og kommunen og naeringslivet svarte med å spandere OL-tur på duoen.
– Det var en fantastisk gave, sier hun som leverte daglige rapporter til Vardens lesere.
– Og dermed kan jeg også skryte på meg journalistbakgrunn. Ikke verst, konkluderer hun.
26 år gammel var det skoene på hylla, av fysiske årsaker.
Bronsevinneren gjorde et par forsøk på comeback som veteran – bare for å få en påminnelse om hvorfor hun ga seg.
– Jeg skulle gjerne holdt på lenger, men føler at jeg fikk oppleve mye, sier hun som synes det føles litt merkelig å vaere 53.
– Samtidig må man vaere fornøyd. Jeg har det egentlig ganske fint, jeg.