Nei, han ble ikke truetmed å bli arveløs
Som snytt ut av Telemarksmodellens tidligutgave, kom han fra Eidanger og ble publikumsfavoritt på Falkum. Men han tviler på om han hadde passet inn i dag.
– Den spillertypen jeg var, hadde fått hørt seg av Fagermo. Hadde nok blitt noen korte minutter på banen, tror Roger Engh - og skryter ikke på seg Odd-historiens seigeste returløp.
De som husker kantspilleren med en hårfager sveis som sklir rett inn i Googles mest typiske bilder fra 80-tallet, har heller minner om en entertainer.
Selv om ikke alle opptredener var like vellykket, vedgår han.
– Må vaere gøy
– Jeg vil påstå at jeg hadde et ganske bra toppnivå, men bunnivået hadde nok rom for forbedring. Var vel derfor det siste steget opp aldri ble tatt, sier 53-åringen en del år etter.
Roger Engh var en fotballspiller som tok idretten sin på alvor – men kanskje ikke så gravalvorlig som alle andre.
I Eidangers blå og hvite trøye ble han lagt merke til. Ofte på grunn av en signatur som vitnet om en som syntes det var helt greit å leke også i litt voksen alder. – Fotball må også vaere gøy. Klarer du ikke å se det slik, er du dømt til å mislykkes. Det kan jeg love deg, sier han som hadde det så gøy at henvendelsen kom fra Skien foran 1987-sesongen.
Arv på spill?
På den tiden var ikke nivåforskjellen større enn at Pors kunne vaert et like greit alternativ.
Ryktene gikk imidlertid om at unge Engh ville bli gjort arveløs om han tok på seg Pors-blått.
– Hehe, jeg hørte aldri noe om det, så det er nok en overdrivelse. Faren min hverken var eller er Pors-supporter, og kommer aldri til å bli det heller. Men det var ikke noe press derfra.
Odd var den største klubben. Det tiltrakk seg en 22-åring som egentlig var sentral midtbanespiller.
– De hadde imidlertid flere av disse i Odd, og med Sannerholt og Erik Pedersen på de plassene, ble jeg plassert på kant.
Der ble han resten av karrieren, og gikk sjeldent gjennom en fotballkamp helt ubemerket.
Jo mer, jo bedre
– Den første sesongen ble vi nummer fem i 1. divisjon, og vant blant annet 5-0 hjemme mot Fredrikstad. Der kom jeg fra 150 tilskuere på Eidanger til 5-6.000 på stadion. Det gikk veldig fort, og men jeg har liksom aldri vaert typen som blir preget av slikt. Det er heller omvendt. Jo større trøkk rundt, jo jo viktigere kamp, jo mer moro å vaere utpå der.
Trøkket var så som så året etter. Odd tapte den avgjørende kampen i Tromsdalen, og gikk på «tidenes sureste nedrykk», husker Engh.
Da var det ikke like stas å vaere lokal kjendis, selv om Engh ikke har store minner om akkurat den lokale berømmelsen Odd-gutta etter sigende hadde.
Eller å komme gratis inn på Hawk.
Loset forbi køen
– Da jeg kom til Odd, var dette med Hawk på vei ut, men også jeg opplevde å bli loset forbi køen der. Det lå vel i kulturen, og speakeren sa alltid noe slikt som «etter kampen møtes vi på Hawk sammen med Odd-spillerne».
Engh har ikke tenkt å benekte frikortet på utestedet, men synes fortsatt det blir feil når mangel på sportslig framgang skulle forklares med at Oddgutta var mer opptatt av byen enn banen.
– Husk at det var en helt annen tid, og det var samme forhold ellers i landet. Vi møtte på trening omtrent hver dag, og ga alt. Hadde framgang og opprykk kommet i den tiden, ville Odds sosiale karakter heller blitt sett på som en del av suksessen.
Laerte av Semb
Kantspilleren ble med ett år i 2. divisjon. Deretter ble det Sandefjord, og så Eik – og trener Nils Johan Semb.
– Han laerte meg mye. Også dette med å vaere fotballspiller 24-7.
Engh var tilbake i Odd-hvitt før klubbens comeback i 1. divisjon i 1993, og ble der til han satte punktum for tiden med toppfotball fire år senere.
Odds egen statistikk forteller om 195 kamper og 25 mål.
Man husker angriperen som en som scoret flere enn som så.
Trodde det var flere
Det gjør han også selv.
– Ja, jeg trodde faktisk det var flere, men statistikken stemmer sikkert. Til min unnskyldning får jeg tilføye at jeg trolig ville ligget bedre an på en oversikt over målgivende.
Inntil den statistikken eventuelt foreligger, står eks-profilen ved den teorien.
Og skulle noen med mye fri- tid lage fakta ut av antall driblinger, både nyttige og slike som var mer lystbetont, er sjansen stor for å se Engh i toppsjiktet.
– Jeg likte å ta en tunnel på motstanderen – noen ganger enda en på samme mann. Det blir jo som regel satt pris på. Når man misser på den andre, er det selvsagt ikke like kult, sier Engh smilende.
Han kjørte også strømpfinter med hell: Man indikerer at man stopper for å trekke opp strømpa, og skaper et øyeblikks forvirring hos motstanderen.
– Det er mulig det var mer plass for slike ting tidligere. Fotballen har forandret seg – på godt og vondt.
Odd er fortsatt hjertelig til stede i 53-åringens liv, men han sympatiserer med dem som sliter med å få den store underholdningsverdien ut av kampene til enhver tid.
Savner en Bentley
Kanskje fordi det mangler typer som han selv?
– Jeg savner i alle fall en Bentley utpå der. En som kan gjøre litt uventede ting. En som byr på seg selv. Jeg vet at det jobbes med å forbedre fotballen som spilles hele tiden, men forstår at man synes det går tregt og mye på tvers, sier Engh, men ønsker ikke å bli stemplet som kritiker.
– Det Odd, toppidrettsgymnaset, Dag-Eilev Fagermo og Jan-Frode Nornes har fått til, står det respekt av. Man kan
ikke ta dem på resultater. Og jeg vet at det hele tiden jobbes med å spille enda bedre Odd-fotball. Kanskje vi ser det allerede neste år?
Han var i dialog med Viking og Vålerenga i sine glansdager, men Odd vant.
Ikke surt
Der så han det etterlengtede opprykket gå i boks før støvet hadde lagt seg på støvlene han la på hylla.
Ikke surt, forsikrer han.
– Nei, alt har sin tid. Jeg gledet meg bare over at man fikk til opprykket til eliteserien. Det var et stort steg for denne klubben.
Selv tok han mindre steg etter Odd-karrieren.
Det neste gikk til Pors – fortsatt uten at arv ble satt på spill.
En gjesteopptreden i Tollnes fulgte før Engh returnerte til Odd-spill på lavere nivå. Der er han fortsatt.
– Det er 95 prosent sosialt, forteller veteranen om spill med andre veteraner for Odd IV – i klasse M39.
Nesten bare fordi det er gøy. Så gøy man kan ha det med hofte og kne som har sett bedre dager.
– Jeg henger med. Trener fortsatt og viser glimt av det som var. Korte glimt, forsikrer driblefanten med et stort smil.