Sammen skal vi leve

Før året er omme, åpner splitter nye bofellesskap i både Stavanger og Drammen. Ser vi fremveksten av en mer kollektiv livsstil i Norge?

Kontakt med naboene har etter hvert blitt helt grunnleggende for oss, forteller Ida Falchenberg Espensen i Hurdal Økolandsby. – Nå som jeg vet hva et sammensveiset naermiljø betyr i hverdagen, ville jeg aldri gått tilbake til måten vi levde på før.

En rufsete fredag formiddag møter vi Ida og ektemannen Philip i Hurdal, helt nord i Akershus. Regnet klasker mot stuevinduet, gradestokken måler så vidt over nullpunktet, men inne i den 105 kvadratmeter store eneboligen er det lunt og trivelig.

– Mange som ikke har hørt om konseptet økolandsby, lurer på om vi har innlagt strøm og vann, eller om veggene er lagd av leire, forteller Philip Falchenberg Espensen.

– Denne holdningen kommer nok til å endre seg i årene som kommer.

Fra småprat til vennskap

Hurdal økolandsby startet opp i 2002, og består i dag av rundt 150 beboere med 12 ulike nasjonaliteter. Fokuset på miljøvennlighet og jordbruk motiverte Ida og Philip til å bytte boform. Men fremfor alt, sier Ida, var det ønsket om tettere relasjoner til naermiljøet som drev dem nordover fra hovedstaden.

– I blokken der vi bodde før, var det lite til null samspill mellom beboerne. Selv de som har bodd i samme oppgang i årevis, hadde knapt kontakt, annet enn med høflige nikk og småprat ved postkassene, forteller hun.

Ida jobber i det daglige som yogalaerer på Hadeland Folkehøgskole, mens Philip pendler til salgsjobben i Oslo. Paret, som venter sitt første barn, holdt bryllupet sitt i økolandsbyens felleshus på sensommeren 2018.

– Vi ville ikke gjennomføre bryllupet før vi var del av et bofellesskap, forteller Ida. – Ved å inkludere naboene i feiringen hadde vi en unik mulighet til å danne tettere relasjoner til dem som bor rundt oss. I tillegg er det viktig for oss at barna vokser opp som en del av et større miljø.

Philip nikker enig. Han kommer fra Danmark, der økolandsbyer og bofellesskap er et langt vanligere fenomen. For mange, sier han, vil naerheten og tilliten man både gir og mottar gjennom denne boformen virke temmelig absurd.

– Jeg tror ikke denne boformen er for alle, men den er nok for langt flere enn oss som bor her nå. De som føler de vil vantrives i et bofellesskap eller en økolandsby, er trolig de som har mest nytte av det, sier han.

Et grønt skifte

Mens Hurdal Økolandsby vil utvide antall boliger betydelig de kommende årene, åpner Stavangers første «baerekraftige bofellesskap», Vindmøllebakken, i slutten av desember. Bofellesskap, understreker prosjektleder Randi Augenstein i Helen & Hard arkitekter, er ikke et annet ord for kollektiv.

– Mange som hører ordet bofellesskap, tenker med en gang på blakke studenter eller hippiebevegelsen, sier Randi. – Her vil du ha egen bolig med alt privatlivet som hører til.

I likhet med i landsbyen i Hurdal er fokuset på miljøvennlige byggematerialer og naboskap et gjennomgående tema. Hver beboer får tilgang på 500 kvadratmeter med fellesarealer. Disse inkluderer et innendørs atrium, felleskjøkken, spisestue, gjestehybel, takterrasse og veksthus. I tillegg har beboerne kollektive tjenester som blant annet bildeling og verksted.

– Det vil for eksempel ikke vaere behov for 40 biler, 40 hammere eller 40 strykejern, forteller Randi.– Når mange går sammen om å dele, blir det lettere å eie mindre. På den måten kan man vaere del av et grønt skifte i måten vi lever på.

Flere bofellesskap

Parallelt med åpningen av Vindmøllebakken flytter de første beboerne inn i Doyén Drammen, hvor hver av de 84 leilighetene også inkluderer tilgang på 500 kvadratmeter med fellesarealer. Selskapet tilbyr «boliger for aktive voksne», underforstått seniorer med god økonomi, og opplevde stor etterspørsel etter sine 43 leiligheter på Eidsvoll i 2010. Randi Augenstein, prosjektleder

Ideen bak bofellesskap er i vinden, men den er på ingen måte ny. Norges første bofellesskap – det fremdeles aktive Bergsligata 13 i Trondheim – startet opp så tidlig som i 1972. «Kollektivet» holder fortsatt på, med 19 beboere i alderen 8 til 60. Randi tror det blir flere av dem i årene som kommer.

– Jeg tror mange nordmenn ønsker seg et tettere fellesskap i hverdagen, sier hun.

– Relasjoner er avgjørende

Ensomhet blir ofte omtalt som en folkesykdom i Norge. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) er 16 prosent av oss plaget av ensomhet, og andelen aleneboende er økende. Sondre Risholm Liverød – forfatter, spesialist i klinisk voksenpsykologi og grunnlegger av webpsykologen.no – ønsker derfor bofellesskapene velkommen.

– I dagens samfunn kan vi fort undervurdere verdien av det kollektive. Det mange kjenner på av utmattelse, meningsløshet, apati og utbrenthet, kan ofte skyldes en understrøm av isolasjon og ensomhet.

Risholm Liverød – som primaert driver pasientbehandling gjennom gruppeterapi – tror boformer med fokus på fellesskap, møterom og samarbeid kan ha en positiv effekt på epidemien av ensomhet.

– Før i tiden var gruppetilhørighet det viktigste av alt for et menneske, sier han. – Det er først i moderne tid at vi setter individualisme i høysetet. Mye tyder på at det er relasjonene til andre som til sjuende og sist gir oss mening.

(NTB)