Følelse av storby

Jeg er usikker på om jeg er inhabil eller øyevitne. Kanskje begge deler, men jeg er ikke alene om det. Altså å vaere en del av den nokså omfangsrike samlingen mennesker som sitter i bilen på vei til jobb på Klosterøya i Skien. Med kort avstand til bilen foran og nokså lavt turtall. Om noe turtall, for jeg har ganske mange kilo batteri i bilen. Det får vaere en slags trøst der jeg stårikø.

For at det er blitt kø i fylkeshovedstaden, saerlig på morgenkvisten, er det ingen tvil om. Et flunka nytt fenomen er det ikke, men at det har blitt en ny, trafikal hverdag i Klostergata – altså der Varden nå holder til – kan ikke vaere saerlig kontroversielt å hevde. Det hadde jo vaert hyggelig om alle skulle til Varden på morgenkvisten, men det er ikke helt tilfellet. Det er flere ansatte på Klosterøya nå enn da Unions papirfabrikk var i drift. Det jobber tusenvis på sykehuset, 3500 har sitt virke på Kjørbekk og Rødmyr og på Herkules er det 110 butikker. Blant annet. En del skal nok lenger sør, til Porsgrunn og Bamble også. Det er, i det hele tatt, nokså mange som farter denne veien på morgenkvisten.

Dessuten åpnet nye Skien videregående skole i høst. Og jeg tar vel ikke veldig hardt i hvis jeg sier at trafikkbildet endret seg noe etter dette. Det er ikke skolens skyld. Men jeg forstår at ganske mange er mildt irriterte og vel så det på den nye, daglige trafikkorken. Noe som ikke er så rart. Skolen har 1100 elever og 160 ansatte. De må jo komme seg til og fra.

Hva er gjort for å utbedre infrastrukturen? Svaert lite. Busslommene på hver side av veien er utvidet og tunnelen under veien er rustet opp. Og det er omtrent det.

Min største bekymring er ikke at det tar lengre tid å komme seg på jobb. Det lever jeg veldig greit med. Det er faelt å si det, men jeg mistenker at det bare er et tidsspørsmål før det skjer en alvorlig ulykke. Det første problemet er at elever strømmer i strie strømmer over veien uten å vente på grønn mann. Folk (uavhengig av alder), penger og vann har det med å velge minste motstands og korteste vei. Kan man gå over veien, gjør man det. Det burde, strengt tatt, ikke vaere mulig. De som kommer med buss burde, enkelt og greit, blitt sluset ned en trapp og under veien.

Dropp det lysregulerte fotgjengerfeltet. Sett opp et gjerde som gjør det umulig å krysse veien og bygg en trapp. Det er vanskelig å se for seg at noe annet vil fungere.

Så kan man jo spørre seg om hvor vanskelig dette

er å få til.

Problem to er litt mer komplisert. Det er blitt, i alle fall når vaeret tillater det, svaert mange motoriserte tohjulinger på samme vei som det er mange biler. Nå framstår jeg sikkert som en gretten, gammel gubbe, men det er ikke alle som imponerer. Mopeder og skutere kjører sikksakk, på kryss og tvers, kaster seg inn foran og bak biler og har tidvis svaert liberale tolkninger av hva som er greit i trafikken.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må gå galt. Før eller siden. Enten på den ene eller andre måten.

Jeg kan heller ikke helt skjønne hva de ansvarlige myndighetene har tenkt. Eller ikke tenkt. Det er utvilsomt en nobel tanke at så mange skal sykle, gå eller ta buss – og dermed redusere behovet for biltrafikk, men dette er kanskje noe optimistisk. Samtidig er det åpenbart grenser for hvor mye man kan gjøre rent fysisk. Det er ikke plass til firefelts vei ut til og over Klosterøya. Dessuten er det ikke vedvarende kaos gjennom hele dagen. Det er bare bestemte tider på døgnet det virkelig klumper seg.

Man kan kanskje innvende at jeg burde begynne med meg selv. Ved å gå eller sykle. Når sant skal sies synes jeg det er helt topp å gå til jobb, de gangene jeg kan det, men runden blir temmelig tidkrevende med levering og henting i barnehage, handling og annet man må gjøre før og etter jobb. Dessuten er det vanskelig å klare seg helt uten bil på jobb hver dag også, med aerend, oppdrag og turer hit og dit.

Det er fortsatt forskjell på Grenland og Manhattan. Heldigvis og dessverre, for det hadde vaert veldig greit å slippe bil. Jeg tipper jeg er en av mange som vil transportere seg på annen måte enn å selv sitte bak rattet, men som ikke helt får det til. Hvis man kobler dette med ikke helt optimale løsninger i infrastrukturen og en smule uvettig ferdsel, blir det krøll.

Samtidig er det grunn til å klø seg litt i hodet, for hvis det er et område som vokser, er det Klosterøya. Flere og flere kommer til å bo, jobbe og oppholde seg her. Det blir ikke faerre folk i framtiden.

Selv om jeg fikk kjeft i bystyret(!) for å slå til lyd for en gangbru fra Follestad, tenker jeg fortsatt at den kan vise seg å vaere både nyttig og nødvendig.

Et gjerde og en trapp bør uansett vaere mulig å få på plass. Om ikke annet kan vi, i alle fall i overskuelig framtid, glede oss over følelsen av å bo i en storby. Selv om kø er et såkalt i-landsproblem.

God helg, Telemark!