Regler for sunn fornuft

Jeg kommer neppe til å lage en liste over gode og mindre gode sider ved å jobbe. Kan hende jeg burde ha gjort det, for det slår meg ofte at jeg er helt usedvanlig privilegert som har et arbeid å gå til og som har en endeløs rekke av givende og flotte aspekter ved seg. Samtidig konstaterer jeg at det jeg oppfatter som en direkte kjedelig, lite givende og miserabel oppgave, er noe som enkelte andre legger nokså mye arbeid og kreativitet i.

Altså reiseregninger.

Jeg skal ikke gjøre det større og verre enn det er, men det finnes langt mer spennende ting å bruke tiden sin på enn å lage kjøreliste, bakse med kvitteringer og alt det som hører til. Jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke er alene i verden om å føle dette. Jeg er like sikker på at dette ikke er lønnsomt for meg. Hvilket er mitt problem. Ene og alene.

Det har slett ikke vaert manko på saker om hva noen får seg til å kreve refusjon for. Nå nylig har Aftenposten avslørt at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) har bedrevet det som, etter alt å dømme, er bedrageri i relativt systematisk og stor skala. Han har diktet opp reiseregninger. Han har bedt om unnskyldning for «feil jeg har begått». Stortinget har, fra 1. januar, endret regelverket slik at det «innføres det krav om bedre dokumentasjon av formålet for alle innenlandsreiser» og at «dette gjøres for å sikre bedre kontroll med representantenes reiser og refusjon av de utleggene de har hatt», som stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen (H) sa til Aftenposten i november.

Viharogså sett at Venstre-leder Trine Skei Grande har levert reiseregning etter å ha deltatt i en bursdagsfest som arrangøren (en partikollega) omtaler som «i høyeste grad en privat feiring». Vår egen Lene Vågslid (Ap), kjaeresten Arild Grande (Ap) og en tredje Ap-representant har, i strid med Stortingets regelverk, brukt bonuspoeng opptjent på tjenestereiser til private reiser. Kvitteringen fra Schiphol-flyplassen i september 2016, da et reisefølge fra Skien kommune – på vei til USA og med ordfører Hedda Foss Five (Ap) i spissen – drakk øl er blitt velkjent. Regningen ble sendt til skattebetalerne. Nokså nylig skrev vi om Vest-Telemark-rådets ekskursjon til hovedstaden og det nokså omfangsrike inntaket av alkohol. Dette var ikke en reiseregning som sådan, men prinsippet er det samme: Hvermannsen betaler.

De siste dagene har offentligheten fått et innblikk i stortingsrepresentant Helge André Njåstads (FrP) reisepraksis. Der han har kombinert jobb og privatliv. Det er ikke unikt eller forbudt, men det finurlige er at han har levert reiseregninger for dette. Det er ikke tale om mye penger. Og det var nok også innenfor regelverket. Noe han selv har påpekt.

Keshvari-saken er i en saerklasse, men for de andre sakene er det en enkel fellesnevner: Fravaer av sunn fornuft. Kanskje ispedd noe ubetenksomhet. Vi kan lage så mange regler vi bare orker, men dette blir nokså utålelig i lengden. Saerlig fordi det er gjennomført umulig å regulere absolutt alt. Og det er det heller ingen som vil.

I Njåstad-saken har Per Hanstad i Revisorforeningen påpekt at hva man skriver reiseregninger for, er helt og holdent opp til den enkelte stortingsrepresentant. Hva er relevant for arbeidet på Stortinget? Her kan man mene at alt er relevant. Selv om jeg har et anstrengt forhold til jobben det er å lage reiseregninger, må jeg gjøre det av og til. Og ja, det er utvilsomt regler for hvordan disse skal se ut og inneholde. Hvis jeg absolutt ville, kunne jeg nok klart å utnytte dette. Jeg skulle klart å gjøre nokså mye relevant.

Etmøtei Seljord på vei til hytta? Reiseregning. Det var jo jobbrelatert. Abonnement på Netflix? Utgiftsrefusjon. Man må da holde seg oppdatert på medietrendene. En aldri så liten oppgradering av hotellrommet? Man må vaere uthvilt.

Ettersom eksemplene over er hypotetiske, kan jeg ta et reelt tilfelle: For en tid tilbake hadde jeg et møte i Oslo. På toget fant jeg, til min store skrekk, ut at jeg hadde glemt laderen til mobilen. Jeg skjønte at dette kom til å ende med flatt batteri før jeg kom hjem. Ergo måtte jeg bare få tak i en lader. I full fart løp jeg innom en telebutikk på Byporten og kjøpte en. Ettersom telefon er et nokså nødvendig arbeidsverktøy, er det arbeidsgiver som sørger for denne. Skal jeg lage en utgiftsrefusjon på 499 kroner for en ny lader? Jeg trengte den for å gjøre jobben min, strengt tatt. Jeg har ikke gjort det, for det er min egen skyld at jeg surret det til. Hvis det derimot hadde vaert slik at laderen jeg allerede hadde (nå har jeg flere, skal jeg innrømme) var moden for utskiftning uansett, kunne det kanskje vaert litt annerledes, men å belaste arbeidsgiver for mitt eget surr? Da får jeg kvaler.

Det er ikke verre enn at man spør seg om det er naturlig at arbeidsgiver betaler og/eller at den direkte og utløsende årsaken til utgiften er arbeidsrelatert. Er det naturlig at arbeidsgiver betaler for at jeg har glemt laderen min? Nei. Ville det vaere naturlig at jeg skrev kilometer til Seljord hvis jeg uansett skulle forbi der? Slett ikke.

Dessuten, og kanskje vel så viktig: Hvis man har høvelig brukbare betingelser, hvor «liten» skal man gjøre seg selv? «Summen av alt» er ikke uvesentlig, men hvis en stortingsrepresentant med 956.463 kroner i årslønn ikke har råd til å møte en hotelldirektør på samme hotell som moren har bursdagsselskap – uten å skrive reiseregning, blir det stusslig. Hotellopphold i Østfold når du har gratis husvaere i Oslo, én time unna? Reiseregning på hotell, diett og leiebil til Geilo i påsken for å ha et møte i hotellets lobby, med folk du kjenner fra før? På et hotell der sønnen og foreldrene allerede oppholder seg?

Njåstad kan argumentere opp og ned for at dette er innenfor regelverket. Det kan hende. Men er det naturlig at skattebetalerne skal ta regningen? Hos oss er det helt naturlig at serveringen på styremøtene er First Price-kjeks, brus og lunsj i kantina. Når er det naturlig å leie en bil for å kjøre til Geilo og bo på Dr. Holms hotell – for å snakke med folk du kjenner fra før om plan- og bygningsloven? Det er kanskje alltid nyttig å møte folk, men hvis det var så viktig å snakke om dette i påsken, vil jeg tro at det mest naturlige ville vaere å snakke sammen på telefonen.

Det hele koker ned til om vi kan lage regler for sunn fornuft. Tja. Det holder med sunn fornuft, vil jeg anta.

Jeg har for øvrig fått meg ny telefon denne uken. Kjøpt og betalt av Varden. Det forsvarer jeg greit, for batteriet på den gamle var ikke mye å skryte av. En hyggelig konsekvens er at frykten for å glemme laderen er noe mindre nå enn før. Det er da noe.

God helg, Telemark!