Den vanskelige heltiden
I årevis har jeg kjempet for en heltidskultur, vaert med i småstillingsprosjektet, og sett at «babyen» døde rett foran nesa mi.
Jeg ønsker å dele med dere det som er min jobbhistorie. Den startet i det glade år 1993, som helt fersk nyutdannet hjelpepleier - usikker og glad. Jeg søkte på sommerjobb på et sykehjem her i Skien, og fikk svar rett før sommeren at jeg skulle starte St. Hans på en dagvakt. De første dagene var opplaering, og det lå ikke mange vaktene i turnus- noe jeg ikke reflektere over heller. Jeg var 22 år, superglad for sommerjobb, bodde hjemme og null forpliktelser. Lite visste jeg om hva jeg gikk til. Denne sommeren jobbet jeg 17 påfølgende helger, og mye i ukene selvsagt. Jeg tjente penger som en greve og var «lykkelige gatan»! Jeg fikk i alle fall mye kjapp arbeidserfaring og kompetanse.
Videre i årene som kom, jobbet jeg helger og i ukedagene når de andre kolelgaene mine ble syke. Jeg svarte alltid ja, så vakter fikk jeg. Etter to år fikk jeg fast stilling - jeg jublet. Jeg kan ennå huske lederen min kjøpte en rød rose til meg da hun kom og fortalte dette. Stoltere enn det jeg var den gangen tror jeg jeg det vanskelig lar seg gjøre å bli. Så takknemlig over at den lederen så meg! Det var «trygghet på boks». Endelig hadde jeg noe fast inntekt.
Etter fem år fikk jeg 34,47 % fast stilling, og etter sju år fikk jeg full stilling, på papiret sto det 67 %, men inni hodet mitt og i hjertet mitt føltes det som en 100 %-stilling. Da følte jeg meg berget økonomisk. Da visste jeg at jeg kunne klare meg økonomisk og jeg trang kun jobbe en helg eller to for å klare meg. For meg har dette vaert grunnen til å søke høyere fast stilling. Et ønske om å stå på egne ben, kunne kjøpe et sted å bo og vite at jeg hadde økonomisk frihet som andre. Mine første år i helsesektoren var preget av et jag etter vakter, jobbe når de andre ønsket fri- som sommerferier/ jul/påske og pinse. Jeg hadde faktisk ikke ferie før det gikk mange mange år.
I 1999, midt i et stell, ble jeg avbrutt av den tillistvalgte på sykehjemmet som måtte prate med meg. Hun fortalte at nå orker jeg ikke mer, nå får du overta. Slik ble jeg tillitsvalgt for hjelpepleierene på heimen. Mette Nord var fylkesleder, og jeg ble sendt på kurs for å laere. I 2002 ble jeg valgt som hovedtillitsvalg og i 2003 ble jeg områdetillitsvalgt for helse og sosial i fagforbundet i Skien kommune. I 100% stilling på dagtid. Wow, det var en omveltning det, fast inntekt i 100 %!
I alle disse årene har jeg kjempet for en heltidskultur, vaert med i småstillingsprosjektet, vaert med å se at hele prosjektet ikke ble noe mere og «babyen» døde rett foran nesa mi. Jeg skal ikke belaere eller blaere meg å si at jeg vet hvorfor vi ikke får det til. Jeg kjenner på en flauhet og en nederlagsfølelse over at vi som er tillistvalgte i Skien kommune ikke har fått til mer enn vi har gjort. Men jeg tillater å ha noen påstander: Jeg tror ikke dette fortsatt haddde vaert en utfordring om majoriteten av helsefagarbeidere hadde bestått av menn. Jeg tror ikke dette hadde vaert et problem om Stortinget hadde lovbestemt retten til at alle skal kunne jobbe heltid og at det hadde fulgt penger med denne loven. Det må politisk vilje til å få dette til.
6-timers dagen hadde gjort det lettere å få turnusene opp med større stillinger, sykefravaeret hadde gått ned og brukerene hadde fått faerre ansatte å forholde seg til, som igjen betyr større faglig kvalitet på pleien. Jeg mener arbeidsgiver i større grad burde kreve at vi jobber i større stillinger, og heller måtte forholde oss til to avdelinger.
Mange kvinner påtar seg et hovedansvar for hjemmet, barna, foreldre og svigerforeldre. Dette resulterer ofte i et større fravaer enn det mannen i heimen har. Vi kvinner ønsker å jobbe i mellom 50-75 % stilling, og så shopper vi vakter utover Elisabeth Timland det slik det passer familien og heimen.
Når ungene er flyttet ut jamrer vi oss over at det ikke er 100 %-stillinger å oppdrive. Da ønsker vi dette, for da ønsker vi å se fremover å tenke på pensjonen vår. Dette er de store hovedlinjene og ikke noen fasit på noen som helst måte. Uansett så er denne jobb historien trist.
Jeg fikk 25-årsjubilantoppmerksomhet nylig, og verden og vilkårene for min yrkesgruppe står omtrent der den var som da jeg startet i arbeidslivet. Det må lovnader og politisk vilje til og det håper jeg jammen det blir.
Et lite hjertesukk til slutt. Jeg har sagt ifra om at jeg går nå inn i min siste periode som hovedtillitsvalgt, det er et paradoks og en skandale at det jeg sannsynlig må tilbake til der de finner en ledig stilling er en stilling på mellom 70 og 85 %.