Galskapen i Porsgrunn

Jeg er bevegelseshemmet, menersåheldigatjegforeløpig kan parkere på plasser som er reservert for oss som er i en noe traurig situasjon. Dette er utgangspunktet for min vurdering av parkeringsgalskapen i Porsgrunn kommune.

Vi skal sykle, hevder de grønne av ethvert slag. Det er mange over 60-70 år som ikke lenger kan sykle – og vi blir stadig flere. Videre er det faktum at vi i minst fem måneder i året kan ha snø og is og holke. Men MDG må mene at vi likevel skal sykle og gå, uansett helsetilstand. I dette partiet finner vi unge, men enøyde idealister som hverken kan ha sykdommer eller plager. De overser blant annet at en stor andel av den kvinnelige befolkningen har grader av benskjørhet som gjør sykling til mer enn en risikosport. Ved en aldri så liten velt kan de påføre seg selv og samfunnet store kostnader. Arrogansen blir nesten sårende når en av dem beklager at et ubrukt sykkelstativ litt nedenfor Rådhusplassen blir fjernet til fordel for parkering.

Ja, når det skjer, kan det hende at også jeg kan gå til Ark og handle i stedet for å måtte kjøpe bøker på nettet fordi gåavstandene ellers blir for store, saerlig i glatte tider. Men det bekymrer nok ikke de grønne. Det må visst vaere bedre hvis alle handler på nett, forstår vi. Og det bekymrer dem ikke at ansatte i handelen mister jobben, slik det blant annet vil skje hvis planene for Franklintorget blir gjennomført.

Franklintorget, ja. Der hevder kommunen at man kan parkere i Raschebakken. Hvis det skjer, er handel i nedre bydel et avsluttet kapittel for meg og hundrevis av andre bevegelseshemmede som også sliter med avstandene i store kjøpesentra. Samtidig vil mange arbeidsplasser i områdets handel gå tapt.

Det bekymrer åpenbart ikke kommunens oppsigelsesvernede folk og en god del politikere. Der i gården er det bare så vidt man løfter en pekefinger mot ansatte som opptar de få parkeringsplassene som blir igjen. Dette er ikke bare et praktisk problem. Det er et moralsk problem på kanten til korrupsjon når kommunen ikke innfører oppsigelse for ansatte som utnytter byrommet på en så skammelig måte.

Og når det gjelder Franklintorget: er det noe der som ikke fungerer idag? Kan man ikke bare la det vaere noen øyer mot torgets kanter med traer og ellers la det vaere som det er nå? Det er jo så utrolig greit som det er. Er det statlig bypakke-belønning man sikter mot? Betyr penger mer enn mennesker?

Legg også merke til nye kommunale (og andre) planer som presenteres med muntre farger ved forandringer. Der ser man sommerkledde unge mennesker som går blant grønne traer. Det må vaere tegninger for Spania, ikke for et Norge med store snøhauger, holke og is i store deler av året. Grønne traer finnes bare i fem av årets måneder og til tider knapt nok det. Hvorfor ikke presentere planene uten spenstige ungdommer som hygger seg i det grønne. Kom med planene og vis dem med skitne snøhauger som må forseres av mennesker med rullatorer og rullestoler! Det blir stadig flere av dem!

Jeg er sterkt bekymret for min kommune. Det har en ledelse så arrogant at det naermer seg maktmisbruk. Man lytter ikke til saklige og gode argumenter. Man har gjort seg opp en mening og hevder den med en nesten religiøs fanatisme. Menigmann er til for kommunen og ikke omvendt. Og arbeidsplasser i handel har visst ingen verdi for dem som verner sine egne ansatte mot oppsigelse.

Finnes det ikke en eneste politiker som kan stå opp mot galskapen? Eller må vi gamle og gebrekkelige sperre gatene med rullatorer og rullestoler for å ta vare på oss selv og fremtidens eldre? Må vi skape franske tilstander i gule vester? Fortvilelse ender alltid med slike demonstrasjoner.

...MDG må mene at vi likevel skal sykle og gå, uansett helsetilstand. I dette partiet finner vi unge, men enøyde idealister som hverken kan ha sykdommer eller plager.

Det er kommunevalg til høsten. Det er å håpe på at det finnes ett parti som kan ha vett nok til å ta opp kampen mot kommandantene i dagens kommuneledelse og bystyre. Det partiet vil få min og kanskje flere tusen andre stemmer. Vi er mange som nå føler at frustrasjonen øker og øker. Og det gjør gleden ved å bo i Porsgrunn stadig mindre.

Truls E. Norby