Urimelig Nav-skjønn
Debatten omkring Navs forvaltningspraksis og lovforståelse engasjerer. Meningsytringene er mange og sterke etter Gisle Roksunds kronikk i Varden. Her er min vesle betenkning.
Saksbehandlerne hos Nav er instruert til å tolke lovverk, forskrifter og sentrale rundskriv og bestemmelser strengt. Det har ledelsen som sitter trygt og godt og varmt i Navs elfenbenstårn selv bestemt, og det er forsåvidt forståelig.
Den enkelte saksbehandler utøver det skjønnet vedkommende mener er riktig - ut i fra sin egen arbeidslivserfaring, skolegang og modenhet. Men med ulik virkelighetsoppfatning er også risikoen for urimelige forvaltningsvedtak til stede, og da går det naturligvis ut over borgernes rettssikkerhet.
Rimelighetskriteriet er et tilbakevendende tema, og gjenstand for ulike betraktninger innenfor forvaltningsretten. Det frie eller rimelige skjønn er forvaltningsorganet (her: Nav) i sin fulle rett til å utøve, og det er ikke omstridt. Men det er når dette skjønnet anses som åpenbart urimelig, at foten må settes ned. Det følger av forvaltningslovens skrevne og uskrevne regler.
Således forekommer det ikke sjelden at et Navvedtak er så uriktig fundert og mangelfullt at overordnet klageorgan, f. eks. Nav Klageinstans eller Fylkesmannen, har vaert nødt til å sette vedtaket til side. Likeså har Trygderetten kommet til samme resultat, eller henvist Nav-vedtaket til ny behandling. (Se for eksempel tvister om arbeidsavklaringspenger, ankenumrene 1200933, 1503151, 1400263, med flere.)
Ett tilfelle fremstår naermest som en forvaltningsmessig tragedie og paradoks. Et lokalt Nav-kontor anbefalte en bruker å søke om uføretrygd etter tidkrevende utredning. Resultat? Nav avslo sin egen anbefaling med den begrunnelse at Navs tidligere vurderinger ikke var holdbare lenger. Saken havnet hos Trygderetten, som rettet sterk kritikk mot Navs saksbehandling. Retten uttalte blant annet at «avslaget står, uten naermere forklaring, i direkte motstrid med Navs forutgående signaler...». Les mer om den saken på Osloadvokatenes hjemmeside; https:// osloadvokatene.no/ erstatning/nav/trygderetten-kritisk-til-saksbehandlingen/
Allikevel fortsetter altså Nav den samme forvaltningspraksis i sammenlignbare saker. Det gjør de selv om tidligere domstolsavgjørelser, eller uttalelser i Trygderetten eller hos Sivilombudsmannen, kritiserer deres skjønnsvurderinger og ensidige praksis.
Forvaltningsorganet henviser rett nok til klageretten, men innrømmer nødig hvor vanskelig det kan vaere for den lille mann eller kvinne i gaten å ta opp kampen mot en gigantisk overmakt. For hvordan får brukeren hjelp til å klage når Navkontorene i elfenbenstårnet synes å vaere avviklet, og telefonkontakt med en saksbehandler har blitt så vanskeliggjort at brukernes ringekontoer tømmes?
Som en kuriositet og avslutning tar jeg med en sluttrapport som Sivilombudsmannen kom med i forbindelse med saksbehandlingstid og forventet klageomfang til Nav Klageinstans (sak 2018/780): «Den lange saksbehandlingstiden og de store restansene i Nav Klageinstans skyldes i hovedsak en ekstra høy innkomst av klagesaker de siste årene – også som følge av endringsreformer innen enkelte ytelsesområder. Det er forventet at Nav Klageinstans vil motta 41.000 klager i løpet av 2018. (...)»
Jeg ber ikke folk melde seg på bøllekurs eller opptre utilbørlig, men kan ikke få sagt ofte nok hvor viktig det er å klage på et forvaltningsvedtak som virker åpenbart urimelig. Selv om du kanskje er nr. 41.001 i køen.
Dag Inge Storsletten fullmektig