Like langt, spesielt den ene veien

Som regel er fram og tilbake like langt. Minst. Det virker bare ikke sånn. Stundom blir jeg utstasjonert i Skien, til den såkalte hovedredaksjonen som ligger et stykke unna det mye omtalte lokalkontoret i Storgata i Porsgrunn.

Det faele er jo at det er rødt lys nesten hele veien i retning Skien. Vi snakker da om den vestre veien der en bilist må vaere utstyrt med både bompenger og ganske mye tålmodighet. Det rare er at det blir rødt akkurat i det en stakkar kommer kjørende. Den røde ventetiden varer såpass lenge at jeg har vurdert å gjenoppta den sterkt mislikte hobbyen strikking. For det er jo det mange gjør når de skal få tiden til å gå. De strikker. Dette er også forklaringen på at det er såpass mange rare vanter og snodige hodeplagg i omløp.

Men på vei hjem igjen, går bilturen meget enklere. Da er det grønn bølge, noe som bare bekrefter at gresset er grønnere i de litt mer sørlige strøk av Grenland. Der er det som kjent også et mye mer behagelig klima. Men eiendomsskatten er ganske høy. På den andre siden drukner den i de andre kommunale avgiftene, så det gjør ikke så mye.

Når det gjelder trafikklys, så kan man jo prøve å vaere fotgjenger. Da blir det aldri grønt. Den grønne mannen er snart blitt sjeldnere enn gaupe i Drangedal, spesielt etter årets jakt. Derfor er det all grunn til å tro at fotgjengerkryss er basert på at man skal ta en råsjanse og løpe slalåm mellom bilene. Noen ganger går det så fort at det er super-G. Hvis du eventuelt kommer deg helskinnet over på andre siden av veien bør du helst ikke ha glemt noe i butikken. For denne muligheten får du ikke igjen.

Den skal jammen vaere sprek, den som ikke blir påkjørt, som bruden sa.