Uansvarlig fra opposisjonen

Stortingsmelding 13 «Muligheter for alle» resulterte i en heller omfattende og tildeles unyansert debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Som vanlig kan det virke som deler av opposisjonen på Stortinget vil tilbake til 1970-tallets skatteordning.

Det er nok fornuftig å starte med noen enkle avklaringer. Det Arbeiderpartiet og deres samarbeidspartnere, SV og Rødt, kaller for formue vil andre kaller for arbeidsplasser. Mange av de økonomiske reformene som har blitt igangsatt i de siste ti årene har hatt som mål å skape flere arbeidsplasser. Det er jo tross alt lønna og arbeidsinntekt de fleste lever av.

Det er også derfor regjeringen har valgt å redusere formueskatten, da den aller meste av dette er bundet opp i utstyr og eiendom som skaper arbeidsplasser. Alternativet til dette er nok betydelig verre, og kan raskt medføre andre utfordringer. Ingen ansvarlig økonom ønsker seg tilbake til 1970-tallets subsidiering av naeringslivet som skapte inflasjon og økonomisk krise.

Videre må det også påpekes at de som har de største formuene også er dem som tjener mest på oppgang, men også taper aller mest på nedgang. Slik vi så under finanskrisene tidlig på 2000-tallet. De fleste av oss er skånet fra slike økonomiske berg og dalbaner.

Det er i tillegg et annet forhold om påvirker ulikhetene og fattigdommen i samfunnet, og det er innvandring. Selv om innvandring kan vaere et betydningsfullt bidrag til samfunnet så ser vi at innvandringen som Norge har opplevd i de senere år blant annet har bidratt til økt fattigdom. Det kommer klart frem i stortingsmeldingen. Mange innvandrerbarn ender opp i fattigdom, med alle de følger det får for dem. Gratis frukt på skolen vil neppe løse deres behov. Regjeringens satsning på et integreringsløft vil nok bidra til deres hverdag og mestringsfølelse, og sette dem i stand til å lykkes i fremtiden.

Vi lever i en tid og et samfunn som stadig mer ser på kompetanse som en stadig mer ettertraket ressurs, og fravaeret av denne ressursen gjør noe med enkeltindividets muligheter til å lykkes i samfunnet. Dermed blir også fravaeresgrenser et viktig tiltak for at flere kommer seg på skolen og erverver kunnskap som kan sette dem i stand til å vinne frem i et samfunn som etter stadig høyere krav til kunnskap og kompetanse.

Ved en mer fornuftig innretning av skattesystemet har man lagt til rette for flere arbeidsplasser, slik at flere av dem som har stått utenfor arbeidslivet kommer seg i jobb. Samtidig har man redusert skatten på arbeid slik at det lønner seg å jobbe, og lagt til rette for et integreringsløft. Det må også nevnes at lønnsulikhetene har flatet ut de site to årene.

Uansett hvor svarthvit opposisjonen på Stortinget måtte ønske å fremstille det, og hvor store endringer de måtte ønske å påføre naeringslivet og dermed den enkelte arbeidstaker, må vi vaere edruelige. Forskjellene i Norge er små og arbeidsledigheten historisk lav. Når alt tas i betraktning er det å male et bilde av et samfunn som såvidt henger i hop der ulikhetene er store mildt sagt en overdrivelse og regelrett uansvarlig.