Ivar Loe til minne

Ivar ble født 3. oktober 1947 i Lier og vokste opp i Porsgrunn. Han sovnet inn i sitt hjem i Lier 3. juni etter et kort sykeleie.

Høsten 1966 ble et hundretalls ungdommer ristet sammen på kjemistudiet på NTH, dagens NTNU. Ivar var en av oss. Han kom fra det industritunge området Grenland, allerede med gode kjemikunnskaper i bagasjen – noe som gjorde at vi andre så på ham med stor respekt.

Kjemistudiet var en blanding av praktisk laboratoriearbeid og teori, og Ivar demonstrerte tidlig at han var både praktisk og modig på laboratoriet eller «Labben» som vi kalte det. At han var kunnskapsrik om det vi skulle drive med de kommende 4 og et halvt år var helt klart. I tillegg til hva han viste oss andre, kom det etter hvert sigende et rykte om at han i det siste året på gymnaset hadde sprengt et kommunalt tulipanbed i en park i Porsgrunn i skoletiden. Respekten for Ivar økte ytterligere etter det.

Så begynte hverdagen på NTH for oss kjemistudenter. Ivar skilte seg ut med sin velutviklede sans for smell, lys og røyk. Relativt ufarlige småsmell i eller utenfor leiligheten på Studentbyen på Berg kom overraskende på andre, som oppdaget at enkle oppgaver med flytting av en gryte, åpning av en dør eller lignende kunne smelle kraftig. Dette var helt innafor den kulturen vi studenter hadde den gangen.

Etter det første året kom vi over i laboratorium for Organisk kjemi og møtte kjemikalier med stort skadepotensial. Vi skulle venne oss til å håndtere dem trygt og det gjaldt å vaere forsiktig og fornuftig. Ivar gikk på med krum hals og løste sine lab-oppgaver, og i ledig tid laget han sprengstoff – godt utenfor pensum. I et avtrekksskap sto Ivar godt bøyd med hele overkroppen inne i avtrekket og døren trukket ned over korsryggen. Da han ble gjort oppmerksom på at dette ikke var i henhold til sikkerhetsforskriftene kom det tørt: «Du skjønner det, jeg lager sprengstoffet pikrinsyre. Jeg har arrangert meg på denne måten for å beskytte alle dere andre».

Slik var jo Ivar. Han var initiativrik, kreativ, praktisk og hadde stor omtanke og omsorg for andre. Han var en person som det var lett å komme i kontakt med, og han fikk en omfattende vennekrets i studentmiljøet. Han var åpen og varm og interessert i mennesker og deres meninger. Han bidro i diskusjoner med modne og reflekterte synspunkter og var utrolig nysgjerrig på teknologi. Denne nysgjerrigheten forlot ham aldri.

Som student satte han opp en liten FM radiosender på Studentbyen på Berg og hadde sendinger som rakk langt utover Trondheim by. Han var aktiv i kjemikernes studentforening, og tok ledelsen for vår store studieekskursjon til bedrifter i Norge, Tyskland og Nederland. Dette omfattet pengeinnsamling hos norske bedrifter, kontakt med de vi ønsket å besøke og arrangement av reising og opphold for 60 personer. Vi mistet ingen underveis.

Etter hvert forlot han det som den gangen var en klassisk kjemi-utdannelse og ble interessert i styring av prosesser og automatisering. Etter fullført NTH-eksamen i 1970 og avtjent militaertjeneste nordpå begynte Ivar på doktorgradsstudier. Han disputerte i 1977 med en avhandling på modellering, dynamikk og regulering av destillasjonskolonner.

Etter fullført doktorgrad ble Ivar ansatt i Norsk Hydro i Porsgrunn og flyttet fra Trondheim. Hans oppgaver ble innen prosesstyring og prosess-automatisering. I Porsgrunn ble han ansatt som professor 2 i sivilingeniørutdannelsen ved Telemark Tekniske skole og var en nøkkelperson i etablering av denne utdannelsen. I 1994 utga han kompendiet Systemstrukturer i prosessindustrien.

Datateknologi med sine store muligheter var på full fart inn i kjemisk industri i 1980-årene som et redskap for prosess- og sikkerhetsstyring. Dette var et område som passet ham. Han brukte sin kunnskap innen både kjemi, prosesser og automatisering til å analysere sammenhengen mellom prosesselementene, prosesskontroll og sikkerhet. Hans spesielle talent var å se alt som en helhet – systemets arkitektur.

På 1980-tallet flyttet Ivar til Oslo, og begynte å arbeide med oppgaver rettet mot utbygging av Norsk Hydros olje- og gassprosjekter. Han var nytenkende og utfordrende i denne konservative virksomheten, og innstilt på å gjøre omfattende endringer i hvordan man arbeidet med integrert sikkerhet- og prosessovervåkning. Dette skulle skje raskt, naermest over natten. På Norsk Hydros Osebergprosjekt i 1984 førte Ivars tanker til at hovedleverandøren var klar til å reforhandle kontrakten hvis hans måte å jobbe på skulle innføres. Ganske dramatisk. Dette løste seg, og det aller meste av det Ivar foreslo ble underveis innført i litt lavere tempo og er i dag norsk oljeindustris standard for integrert prosessog sikkerhetsovervåkning og -kontroll.

Ivar var enestående produktiv og kreativ, en god kollega og samarbeidspartner. Han lå langt foran de fleste når det gjaldt å se både behov og løsninger. I det private var han en trygg og god venn, som aldri hadde et vondt ord om andre. Vi vil alltid minnes ham som en glad person som spredte glede. Få eller ingen av oss har satt så banebrytende og tydelige spor etter seg i arbeidslivet.

Våre tanker går til Ivars familie, som må savne ham minst like mye som vi gjør.

Vi lyser fred over Ivar Loes minne.

Bjørn Hafskjold, Johan Hancke, Ingrid Sanderud og Hallvard Svendsen, Studiekamerater fra NTH