29 år siden den forrige joggeturen
Roger Bob Askeladen og Stein Samuelsen har vaert ute flere vinternetter før. Nå er de i gang med en ny tøff utfordring.
Neste lørdag er det «Byløpet» i Skien. På startstreken står de to kameratene. Ingen av dem legger skjul på at livet ikke alltid har vaert en dans på roser.
Nå har duoen igjen hentet fram fighterviljen, for de siste ukene har det handlet om å jogge og forberede seg på deltagelse i Byløpet.
– Vi begynte vel å trene litt sent, men vi er i gang. For å vaere aerlig så har jeg ikke jogget på 29 år, sier Roger Bob.
– Hva er å komme sent i gang? – For oss har det kun vaert totre uker med trening til nå, men vi gjør det tre ganger i uka. – Funker det bra å jogge?
– Ja, jeg synes det går ganske greit, sier Stein, som ventet med å fyre opp sigaretten litt lenger enn vanlig.
– Jeg har jo akkurat jogget, men nå klarte jeg ikke å holde meg lenger.
Da hadde det i alle fall gått 15 minutter siden dagens økt ble avsluttet.
Hvit periode
Det sterkeste de rører nå er alkohol. Nå har det vaert en liten hvit periode.
– Vi holder oss til alkohol. Ikke noe annet. Nå har vi holdt oss snart en måned. Ikke en eneste ølpinne. Det får vente til etter løpet, til vi passerer målstreken 28. september, lover Stein.
Roger Bob synes at det å komme i gang er det mest vriene.
– Det er tøft i starten. Jeg kjenner det i lyskene nå. Og det er en tøff tid, med overgang fra sommer til høst. Det er forskjellige temperaturer, og vi som er ute veldig mye merker det godt. Men jeg har alltid vaert i bevegelse og kan gå milevis uten å
bli sliten, advarer han de kommende konkurrentene.
– Hva er målet for løpet?
– At vi gjennomfører. Vi skal ikke komme først i mål, men vi skal jaggu ikke komme sist i mål heller, mener Stein, som får støtte av kameraten.
– Det skal vi ikke, selv om vi ikke er de yngste i løpet. Du kan ikke kalle oss førstereisgutter. Stein blir 59 i november. Jeg blir 59 i desember.
Bowling
Rett etter dagens treningstur bar det inn på O`Learys. Ikke for å slukke tørsten, men for å gjennomføre en ny økt. Denne gangen med kuler.
– Hver mandag og torsdag spiller vi bowling, sier en ivrig Stein.
At trening hjelper vises i deres personlige rekorder.
– 163 på meg og 177 på Bob, sier han raskt.
– På 90-tallet hadde jeg 217, tilføyer kompisen. Da spilte jeg og en kamerat hver eneste torsdag på Skreppestad i Larvik. Jeg ble ganske god.
– Det er han Aziz (Chaer, senterleder på Arkaden) som har ordnet dette for oss. Vi får spille gratis og er veldig takknemlig for det, sier duoen samstemt.
Bodde på gaten
Mens de fleste andre hadde tak over hodet, varmekabler på gulvene og mat i kjøleskapet, var ikke livet like mye på Roger Bobs side noen år tilbake i tid.
– Jeg har aldri sett på Petter uteligger, men har hatt det slik. Jeg ble sparket ut 13. februar 2011. Da var jeg 50 år og gikk ute fram til 1. november året etter. Det var tøft å vaere uteligger på vinteren. Veldig tøft. – Hvor ille var det?
– Jeg gikk og bodde alene. Til slutt holdt jeg på å fryse meg i hjel, sier han med en stemme som viser at selv de tøffeste kan vaere myke.
– Hvor var dette?
– Drammen, Oslo ... Tønsberg.
– Hva var det som reddet deg, et sterkt overlevelsesinstinkt?
– Fyttirakkern, det skal jeg love deg. Det er tøft å bo i gata. Og det skjer noe med deg, vet du. Jeg måtte bo i åpent lende for å ha full kontroll. Så fort jeg tok meg en fyllekule ble jeg rundstjålet. Da måtte jeg begynne helt på nytt igjen. Og det skjedde gang etter gang, forteller han, og trekker litt på smilebåndet.
– Men det skjedde noe med meg. Jeg laerte mye og overlevde. Da jeg kom inn igjen ble jeg faktisk kjempesjuk.
Storscorer
Før livet tok en retning han ikke så for seg, så bøttet Roger Bob inn mål etter mål. Både med gressunderlag og på parketten.
– Jeg har scoret ni mål i en fotballkamp og ti mål i en håndballkamp. Jeg husker den ene scoringen i fotball. Det var i løkkecupen i 1974. Da scoret jeg fra midtbanen. 1–0.
– For hvem spilte du? – Sandar i fotball og Runar i håndball. Runar var liksom laget, det. Jeg fulgte de i glansperioden, mimrer goalgetteren.
–Dusatsetaldripåenidrettskarriere?
– Nei, jeg var rotløs og jobbet for mye. Veldig mye. Jeg har jobbet overtid i 25 år, to til fire gangeriuka.
Jobben falt
«Vi holder oss til alkohol. Ikke noe annet. Nå har vi holdt oss snart en måned. Ikke en eneste ølpinne» Stein Samuelsen, byløpsklar
«Det var tøft å vaere uteligger på vinteren. Veldig tøft» . Roger Bob Askeladen, hardhaus
Det var et skjaer i sjøen med jobben som sendte han ut i den tunge og mørke perioden.
– Jeg hadde ikke noe valg. Jeg sluttet i 9. klasse på skolen i Borre en fredag i 1976. Mandag startet jeg på jobb i et bakeri der pappa jobbet. Et par år senere var jeg murer, deretter industrirørlegger. Så kom det dårlige tider og jeg ble ansatt på Norske stålbygg i ti år før jeg begynte for meg selv. Jeg var jo selvstendig naeringsdrivende, men de sparket beina under meg 1. desember i 2004. Noe så vakent! Og da var det ut i gata. Jeg har vaert frivillig i gata i 15 år.
– Jeg har ikke sett ungene mine på alle disse årene. Når du er narkoman trenger du ikke å tenke på det. Men det går bra det, sier han med en stemme som kanskje mener det litt annerledes, legger han til.
– Er det noe du bare sier?
–Nei,detgårbra.Viståralle for oppgjørets time. Vi blir målt! Han er likevel takknemlig. – Jeg bryr meg om andre mennesker og jeg tør å se saker og ting inn i øyne, og setter pris på ting som er verdt å sette pris på. Jeg er for eksempel jaevlig glad for at jeg slipper å vaere narkoman. Og alkoholiker …. Jegkangodttamegenkule,jeg. Men jeg sier «smokk stopp». – Angrer du på noe i livet ditt? – Nei. Eller jo! Hvis jeg kunne gjort noe om igjen skulle jeg dyrket meg selv noe så inn i h …. til jeg var minst 40 år.
– Føler du deg satt i en bås av samfunnet?
– Ja, veldig ofte. Men hva kan jeg gjøre? Jeg må jo bare leve.
Fikk treningstøy
I går ble de overrasket med nytt treningstøy fra Cecilie Berg Halvorsen i Thure trykk, mens senterleder Aziz Chaer lovet løpesko fra Sport 1.
– Vi har det kjempegodt i de nye boligene til Skien diakonale senter. Selv er jeg glad i å lage god mat, og å spise godt mat. Jeg har bestandig vaert en ensom ulv. En slags skorpion som har likt å ha faerrest mulig å forholde meg til. Men Stein er en god venn. En kjempekar, sier han og titter bort på vennen.
– I like måte, svare kompisen, og gir tilbake et varmt klapp på skulderen
▶ Nils-Tore Olsen