Hvem skal bo i alle leilighetene?

Når leste du sist overskriften «Her skal det bli leiligheter?» Hvis du ikke husker det, så er det muligens hukommelsen som svikter, for overskriftene kommer tett som hagl. Og alle som har vaere utsatt for haglbyger, vet at vi da snakker om ganske tett oppfølging av boligmarkedet, der det bygges stadig tettere.

Hvem skal bo i alle disse boligene? er det ofte mange som lurer faelt på. Selv i kommuner med stadig faerre innvånere, bygges det i hopetall. Likevel blir det folk også i de nye husa som bygges. Det må bety at stadig flere ektepar eller samboere har sluttet å vaere glade i hverandre, sånn at den ene parten må ha en ny kåk å flytte inn i. Du kan si hva du vil om konseptet «kjaerlighet livet ut», men det er ikke bra for boligmarkedet. En skilsmisse eller fjorten kan imidlertid sørge for solide oppturer. Faelt, men sånn er det altså.

En annen konsekvens av flere boliger og faerre som kan bo der, er selvsagt at noen gamle eller nye hus blir stående tomme. Det er trist med hus som ingen vil bo i. Folk trenger som kjent hus og omvendt, men det er altså dette som kalles opptur på boligmarkedet.

Ny bolig betyr flytting, noe som i seg selv bør vaere god nok grunn til å bli boende. Jeg vet om folk som ikke blir ferdig med å flytte inn før de skal flytte ut igjen. Det blir en rotete nomadetilvaerelse. Vi andre gror fast og er fornøyd med at man bor der man bor. Sofaen og brødristeren står der de står, og naboene er stort sett de samme. Med unntak av dem som flytter og deretter eventuelt erstattes av nye av minst like høy kvalitet. Jeg trodde helt til i fjor at jeg hadde bodd i leiligheten i rundt ti år. Men årene flyr, og det naermer seg faktisk det dobbelte. Bare tanken på hvor mange brødskiver man har ristet og spist her, gjør at man blir salig i blikket.