Slipper vinterens mest originale roman
Vidar Sundstøl tar oss i romanen «Oseberg» med på en forunderlig reise. Sci-fi-elementer, en mann uten minner – og en jente som savner en katt – står sentralt.
Romanen naermer seg et av de mest sentrale spørsmålene ved den menneskelige tilvaerelsen: Hva skjer i det vi dør?
– Dette er noe menneskeheten har vaert opptatt av i uminnelige tider. I ulike kulturer har døden blitt markert som en overgang, der den døde skal på en reise til noe nytt.
Tabubelagt
Vidar Sundstøl møter NTB over en kaffekopp mens vintersola står lavt, og sier han undrer seg over at mysteriet døden, og det som da skjer med oss, er så lite til stede i den offentlige samtalen i dag.
– Vi har sluttet å snakke høyt om dette, det er blitt tabubelagt og har forsvunnet ut av kulturen vår. Til og med presten snakker i prinsippet bare om begravelsen som avslutningen på livet. Borte er betraktningene om det spirituelle og åndelige, dette som menneskene i så stor grad vektla før. Er ikke det litt rart?
Han skyter inn:
– Men jeg ser jo at det syder nede i folkedypet, mange ser «Åndenes makt» og strømmer serier der det overnaturlige spiller inn. Vi har nok et behov for å sette livet i kontrast mot noe annet, mener forfatteren.
– Så sa det stopp
Vidar Sundstøl er mannen som ble smått overrasket da han fikk Riverton-prisen i 2008 for «Drømmenes land». Han var ikke helt sikker på om han følte seg bekvem med tittelen krimforfatter, men han ga sjangeren en real sjanse og skrev et par rendyrkede krimbøker etter pris-hederen.
– Men så sa det stopp. Jeg opplevde at jeg kunne distansen litt for godt, du vet alle stasjonene du skal innom før krimgåten får sin løsning, sier Sundstøl – som med «Oseberg» har skrevet sin tiende roman. Her finnes det ikke snev av forutsigbarhet, boken er blitt en svimlende lek med tid og rom.
To parallelle fortellinger rulles ut for oss: I den ene treffer vi ei jente som skal på skoletur til Oslo for å se Osebergskipet. Hun føler seg utenfor i sine ufikse fretex-klaer, og hun virker tvangsmessig opptatt av katten Oliver, som hun mistet for flere år siden.
– Hun er den romanfiguren jeg har likt best å skrive fram. Jeg tenkte at det ville bli krevende, men stemmen hennes var tydelig og klar. Jeg trengte slett ikke frekventere ungdomsmiljøer for å finne henne, sier forfatteren. Som vekselvis med denne historien lar en helt annen historie ta form.
Her handler det om en forvirret mann som våkner om bord på et romskip som gir assosiasjoner til 70-tallets science fiction-fremstillinger. Mannen har ingen minner, og han aner ikke hvor han er på vei.
– Åpent sinn
Det aller første frøet til romanen var Osebergskipet. Sundstøl er svaert historieinteressert, og i lang tid har han tenkt at denne farkosten som ble gravlagt i 834 – for så å bli gravd opp igjen i 1904 – skulle få inngå i romansammenheng.
– Skipet ble hentet opp rett borti her, i Vestfold. Og så er det likevel fra en så til de grader annen verden, fra en kultur der dødsriter sto sentralt og man sendte sine døde ut på en reise, sier Sundstøl. Som sier kulturer rundt om i verden har hatt ritualer og fortellinger rundt dette med døden, som ligner hverandre.
– Hadde de en intuitiv fornemmelse av at verden ikke bare er overflate, at det finnes noe utenfor det rent sansbare, funderer forfatteren. Som minner om følgende kjensgjerningen: Fortidens mennesker følte også en gang at de var sentrum for tilvaerelsen.
– Jeg kjente veldig sterkt på dette under et besøk i Pompeii, der fortiden så til de grader ligger i dagen. For meg fører slike tanker til en følelse av at livet er flyktig – og verdifullt, sier forfatteren. Som i boken lar historiene om den smått ulykkelige jenta, og den minneløse astronauten, vaere forgreinet i hverandre.
– Mitt håp for «Oseberg» er at leseren møter den med et åpent sinn. Videre blir jeg glad dersom jeg får høre at romanen tok leseren med på en annerledes reise.
– Og kanskje vil noen tenke litt mer på det fantastiske livet, og det mystiske ved døden, etter endt lesning.