På ferie i heimbyen

Det er blitt så populaert å reise, spesielt til utlandet. Vitsen med å krysse landegrenser er som kjent å fortelle alle andre at man har vaert der. Eller er der akkurat nå, siden moderne kommunikasjon gir en mulighet til å fortelle om hvert eneste vinglass. Og det mens det drikkes! Noen føler nok at de ikke har vaert på ferie hvis de ikke oppnår minst 76 såkalte likes på usosiale medier. Men nok om det, for å si det mildt. Nå innenriks:

De som reiser mye, må vise hvor godt vant de er. Dette er jeg redd går utover den hjemlige servicebransjen. Ved å rakke ned litt på den lokale bransjen, kan man fint vise at «dette er ikke er noe saerlig bra sammenliknet med det man får i de kretser jeg pleier å vanke.» Men her jeg bor, i Porsgrunn, har vi noen fenomenale restauranter og kafeer, med og uten skjenkebevilling. En helt vanlig onsdag i januar tok min noe bedre halvdel og jeg en tur på en lokal italiensk restaurant. Den ligger til og med på en øy i elva, men med fastlandsforbindelse. Verken service, drikke eller mat sto tilbake for noe av det beste i Oslo, utlandet eller på fastlandet for øvrig. Ikke ble vi spesielt blakke heller, selv om dette som nevnt var i januar, og det i utgangspunktet var minstevannstand på kontoen. Det mest påfallende var at det var meget få stoler med bakender på.

Ikke var det glatt den kvelden, heller, så det er ingen grunn til å sitte hjemme og se på noen av de mange gode fjernsynsprogrammene. Det er fullt mulig å gi seg selv en liten ferieopplevelse i hjembyen. Da slipper man også unna elendige sikkerhetskontroller på flyplassen først. Det er rart at mange av dem som uttrykker mest kjaerlighet til Telemark og hjemstedet sitt er noen av dem som oftest må reise bort.