En femåring og 772 gjennomslag

Begeret er fullt. Nok en gang. Regjeringen er blitt grå og kjedelig. Regjeringspartiene er ikke til å kjenne igjen. Omtrent slik ordlegger Frp-leder Siv Jensen seg etter at regjeringen har besluttet å hente hjem en syk femåring, hans mor og tre år gamle søster fra en flyktningleir i Syria. Kvinnen omtales hyppig som «IS-terrorist» i Frp-kretser.

Det kan meget

godt hende at hun er. Det vet ikke jeg. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har tatt ut en siktelse mot kvinnen, men det er lite stykke fra en siktelse til en domfellelse. Akkurat dette får vi svar på etter hvert, når politi og påtalemyndighet har gjort seg ferdige. Det er slik en moderne, liberal og demokratisk rettsstat må håndtere slike saker.

Jeg kan forstå

at det er sinne i Frp. De fire partiene er enige om at barna skal kunne hentes hjem. Foreldrene deres, derimot, er det uenighet om. Det er en fair sak. Jeg er for så vidt helt enig i at norske myndigheter ikke bør sette i gang redningsaksjoner for folk som har (eller vi antar har) oppført seg som idioter og vel så det. For å si det rett ut.

Så, hvorfor hentes

moren også hjem, og ikke bare barna? Én vinkel er det rent menneskelige. Uavhengig av om en mor har vaert terrorist eller gjort noe annet og svaert ufornuftig, er hun fortsatt barnas mor. Hvis det skulle forholde seg slik at den antatt syke femåringen døde i flyktningleiren, fordi moren ikke fikk vaere med hjem til Norge – og nektet femåringen reise, ville det ha blitt en temmelig ufiks situasjon. Både for moren og Norge. Da har både mor og stat latt et barn dø. Helt håpløst og langt fra «barnas beste», selvsagt.

En annen forklaring

kan ha med juss å gjøre. Jeg har ikke sett at dette har vaert brukt som et argument, men norske myndigheter kan neppe og uten videre bare hente et barn mot morens vilje. Noen har påpekt at det må vaere mulig å gjennomføre en omsorgsovertakelse. Det er verdt å minne om at Norge, i flere saker, har fått kraftig kritikk fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for nettopp å ta ungene fra folk. Dette er, etter alt å dømme, juridisk plundrete.

Juss kan fort

vaere tema når representanter for norske myndigheter går langt i å felle dom lenge før saken har havnet i rettssystemet. For eksempel justisminister Gøran Kallmyr (Frp), som sa dette til Aftenposten: – Hun har brukt barnet sitt for selv å komme til Norge. Hun har reist frivillig til IS, og deltatt i IS. Nå som IS har falt, og hun ikke lenger kan delta i en organisasjon som torturerer folk, dreper folk systematisk og systematisk voldtar kvinner, er det på tid å komme tilbake til trygge Norge. Hun bruker det syke barnet ved å skyve det foran seg.

Advokat John-Petter Karlsen

i advokatfirmaet Skjold skriver i en kronikk i DN at «alle skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist» – altså den såkalte uskyldspresumsjonen – og at «også en IS-kvinne har denne rettigheten».

Skal vi bry

oss med juss og «humanitaert grunnlag» når det er tale om folk som sannsynligvis har vaert en del av noe av det mest forbryterske, brutale, sadistiske og faele systemet verden har sett på denne siden av annen verdenskrig?

Selvsagt skal vi

det. Jeg har ikke en flik av sympati med folk som har reist til Syria, men jeg er ikke villig til å kaste vrak på helt sentrale prinsipper i rettsstaten vår av den grunn. Vi er bedre enn de som ønsket å knekke oss. Vi straffer folk som har gjort gale ting, vi hjelper barn som trenger det og vi gjør det på en skikkelig måte.

Saken har imidlertid

ført til noe som ligner en fullblods regjeringskrise, og slik sentrale Frp-folk nå ordlegger seg, er det mye som tyder på at det skal mye til for at regjeringen overlever. Når Siv Jensen går så langt i kritikken av regjeringen hun selv er med på å lede, blir det åpenbart vanskelig. Hun går svaert langt i å si at Frp ikke vil sitte i regjering lenger.

Det er en

aerlig sak, men det er krevende å forstå hvorfor. Det enkle svaret er kanskje at regjeringspartiene gjør det dårlig på gallupene. Så dårlig at regjeringsprosjektet blir brukt som forklaringsmodell. Men det er faktisk også slik at selv om politikk handler om ganske mye, er det én ting som er viktigere enn alt annet: Å vaere i posisjon.

Å komme i

posisjon er selve hensikten med politikk. Fordi du faktisk får anledning til å gjennomføre politikken. Det kan sikkert vaere både gøy og interessant å brumle rundt som opposisjonspolitiker, men faktum er at du har null innflytelse. Det er derfor kompromisser inngås. Man gir noe for å få noe annet igjen. Det man får, er makt.

«Fremskrittspartiet har fått

mange gode gjennomslag for folk flest i regjering. Her finner du noen av dem,» skriver Frp på sine egne hjemmesider. Det er listet opp «gjennomslag» på alt fra forsvar til innvandring og integrering, samferdsel, kultur, utenriks, skatter og avgifter og mer til. Og det er ikke lite Frp har fått gjennomslag for, ifølge seg selv.

Min opptelling viser

at Frp har fått gjennomslag i regjering i 772 saker. Sjuhundreogsøttito saker. Frp mener, med andre ord, at de har fått gjennomslag for en sak hver tredje dag de har sittet i regjering. Som altså er fra oktober 2013.

Grå og kjedelig?

Lite gjennomslag? Ikke ifølge dem selv. I alle fall ikke før begeret ble fullt denne uken.

For alt jeg

vet kan velgerne respondere positivt på Frps steile holdning. Eller at de feller regjeringen på denne saken. For dette kan vaere en sak Frp, isolert sett, kan ha som en «vinnersak». For Høyre og Erna Solberg kan dette vaere en sak der det kan utvises prinsippfasthet.

Saken er bare

den at det går temmelig bra her i landet. Må man kunne si. Som velger skulle jeg ønske at de som styrte landet var noe mer forutsigbare. For ikke å si «kjedeligere». Folk vil ha det enkelt. Folk vil leve livene sine. Bedriftene vil holde på med det de er best på. Ingen er tjent med sirkus, stadige endringer, krangling, skittkasting og evige spekulasjoner.

Det er faktisk

en viss fare for at mange er så grundig lei av den stadige kjeklingen i regjeringen at det går ut over oppslutningen.

Selvsagt kan man

ikke bare skylde på Frp. Har arbeidsformen i regjeringen vaert god nok for alle? Det ser ikke slik ut, og det er heller ikke slik at de har sittet musestille i andre regjeringspartier, heller; det virker som om Venstres Abid Raja, som ikke er en hvilken som helst, har nokså lav terskel for å brenne nokså mye krutt. For eksempel.

Et samarbeid fordrer

at man faktisk jobber sammen. Så enkelt og så vanskelig. Saerlig når man skal vinne valg. For å komme i posisjon. Inntil man blir grå og kjedelig og ikke får gjennomslag for 7–800 saker, selvsagt.

Eller som satiremakerne

i NRK Satirisk så treffende har påpekt: Her kan vi ha med å gjøre den første ISkvinnen som styrter en vestlig regjering …

God helg, Telemark!