En verdensarv i skogen

De siste 2 årene har det blitt oppdaget et biologisk skattekammer av internasjonalt kaliber i skogene øst i Notodden, naermere bestemt i landskapet rundt Follsjå, øst for Tinne.

Her finnes gammel granskog og brannpåvirket furuskog som er fulle av sjeldne og truede arter. Rødlistede arter finnes i slike tettheter at ekspertene knapt har sett maken i hele Skandinavia.

Vi har funnet et «biologisk vikingskip» utalte lederen i Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) Christian Steel i Telen i fjor høst. «Fossile skoger» som ikke lenger blir gjenskapt og som har «linjer helt tilbake til istiden», antyder biologer som har besøkt området. Mye tyder på at Notodden har en verdensarv også utenfor industrien, en verdensarv som frem til nå har vaert gjemt i skogen.

Når ekspertene rapporterer om antatt utdødde arter, store tettheter av rødlistede arter, levende traer på 2-400 år, tørrfuruer med brannspor fra 1400-tallet og rester av døde furutraer datert til 1100-tallet, er det ingen tvil om at dette er spesielt. Selv for folk uten saerlig fagkunnskap.

Nyheten om den unike skognaturen i Notodden er likevel mottatt med blandede følelser av lokalbefolkningen. Spesielt har det vaert negative utspill fra enkelte skogeiere og krefter knyttet til skognaeringa forøvrig. Disse ser først og fremst på de påviste biologiske verdiene som et hinder for planlagt økonomisk utnyttelse av tømmerverdien. Det er forståelig nok hvis hogst er eneste vurderte inntjeningsmetode. Men i motsetning til tømmerindustrien, har en skogeier flere muligheter til inntjening på skogen. Da sikter vi først og fremst til den svaert økonomisk gunstige ordningen knyttet til frivillig vern.

Erstatningen ved frivillig vern er i tillegg til å vaere regnet som bra, også skattefri. I følge erstatningene de siste årene har den ligget opp mot 5-6 millioner kroner per kvadratkilometer ved vern av lavproduktiv skog i lavereliggende deler av kommunen. Og da er det bare tømmerressursene som vernes. Skogeier forblir grunneier, beholder jaktrett og beiterett etc.. Og det ingen grunn til at erstatningen ikke kan reinvesteres i annen skog for videre drift, eller annen landbruksvirksomhet som kan komme fremtidige generasjoner til gode.

Når da en gruppe skogeiere i Gransherad i fjor høst gikk ut i Telen med utsagn som: «Vi er i ferd med å miste naeringsgrunnlaget» og at «samfunnets vernesyke» fører til «nedlagte bruk og fraflytting», i en respons på at det ble funnet unike biologiske verdier på eiendommene deres, antyder det at det har vaert for dårlig informert om de økonomisk gunstige sidene ved frivillig vern.

Vi tror konflikten rundt de oppdagede naturverdiene i kommunen like mye bunner i at kvalitetene ikke har blitt oppdaget tidligere gjennom skognaeringas egne miljøkartlegginger (MiS). Som i tillegg skogeierne selv har betalt. Hadde miljøverdiene vaert kjent for skogeier gjennom MiS, ville det følgelig ikke blitt store konflikter ved funn av rødlistearter i tilknytning til disse. Gammelskogen og verdiene har jo ligget der hele tiden. En furuskog på flere hundre år blir ikke skapt over natta. Men kanskje har naeringa ikke ønsket å få disse verdiene frem i lyset? Kanskje har skogeiere som har ønsket å vurdere vern som en reell mulighet til alternativ inntjening, ikke fått det?

Stortinget har bestemt at 10 prosent av skogarealet i Norge skal vernes, det resterende arealet skal det drives normalt skogbruk på. Tømmer er en kjemperessurs, som er fornybar og viktig i det kommende grønne skiftet, det er ikke slik at vi ønsker at all skog skal vernes. I dag har vi vernet rundt 3,8 prosent av den produktive skogen. Det er derfor viktig at de resterende prosentene som blir vernet er våre aller mest artsrike og utsatte skoger. For å få til dette er vi avhengig av at skogeiere får bedre kunnskap om mulighetene rundt den økonomisk gunstige ordningen om frivillig vern.

Skognaeringa har her sviktet sitt ansvar. Noe som går ut over både skogeierne og det biologiske mangfoldet, og ikke minst vår felles verdensarv.