Tok sjansen, og vokste på det
Fikk kyr i Telemark et bedre liv på grunn av hennes håndballkarriere? Gro Knutsen ser ikke bort fra det.
– For meg var det et veldig stort steg å våge meg inn blant alle disse etablerte spillerne, som jeg hadde sett opp til. Egentlig var jeg for sjenert og tilbakeholden, men jeg våget – og de stegene jeg tok i håndballen, ga meg en tro på meg selv som sikkert også smittet over på jobben. Hadde jeg ikke sagt ja til å satse, hadde jeg vel blitt sittende på jordet med den kua, sier den tidligere Gjerpen-profilen smilende.
På Brånan langs Luksefjellvegen er det hverken håndball eller kuer. Bare et hus under oppføring, klart til å bli 47-åringens hjem når våren melder seg på de trakter.
Aldri bymenneske
Knutsen kjøpte tomt og et hus som var bebodd av husbukk. Fagfolk og mange og gode venners dugnadsånd har erstattet det med et hus som snekres stadig naermere drømmen den tidligere håndballspilleren alltid har hatt – den om å eie sitt eget.
Akkurat passe langt fra folk og støy.
– Jeg er veldig sosial rundt folk, og liker å vaere med venner. Men jeg er nødt til å ha min egen plass, sier hun som aldri vurderte leilighet i byen.
– Gro Knutsen kommer aldri til å bo i byen. Det er ikke mye i livet som er sikkert, men akkurat det skal ikke betviles, understreker hun.
Sjenert start
Strekspilleren var en ungjentene som ble tatt opp i Gjerpens A-stall som lovende tenåring. En sjenert og lite utagerende 16-åring.
Hun brukte ikke lang tid på å vise at hun hadde kompetansen som var nødvendig, og ble et kjent ansikt i norsk topphåndball. Lokalt var hun av den kategorien mennesker som “alle “kjente.
Ikke bare enkelt å håndtere for en beskjeden tenåring, tilstår hun.
– Men folk var bare hyggelige. Det var bare så uvant at andre var opptatt av meg, husker hun.
Samtidig ble hun et ansikt som skilte seg fra medspillerne i topplaget Gjerpen.
Groogkua
Et ansikt som ofte ble avbildet i selskap med ei ku eller fem, og Knutsen føler ikke behov for å tilgi tidvis ensidig vinkling i media.
– Nei, nei. Det var jo slik, og kua har alltid vaert en stor del av mitt liv. Slik er det fortsatt. Håndballen er borte, men kua består, erklaerer avlsrådgiveren i TINE fornøyd.
Om hun ikke akkurat driver datingvirksomhet for de firbente, har Knutsen kontroll på hvilken mamma og pappa som egner seg best sammen til å lage den type “kombiku” man ønsker.
Den som har like god helse som kjøtt.
På langs
For mange er hun fortsatt håndballspilleren, spesielt blant dem som vaert med en stund.
I nyere tid har hun også blitt ekspedisjonsdeltaker. Det er to år siden Knutsen og turvenninne Jeanne Bøe gikk Norge på langs, noe som fortsatt kan oppleves i foredragsform av de to.
Nå er det en ny utmarsj på gang, uten at detaljer røpes. Kanskje blir det en overraskelse fra hun som har overrasket før.
Uten å overdrive, var det ingen i verden som trodde på at Gjerpen-jenta Gro Knutsen skulle forlate klubben for å spille håndball et annet sted.
Og i alle fall ikke i et annet land.
Uten kujobben, de trygge, vante omgivelsene og schäferen Felix.
Danmark og Spania
Men Knutsen og lagvenninne Cecilie Thorsteinsen dro til Danmark, og fikk også noen måneder i spansk håndball på CV-en.
Det ble enda en ting å vaere glad for i ettertid.
– Jeg slapp opp for unnskyldninger for ikke å reise. Sett i ettertid er jeg veldig glad for at det ble slik. Også den tiden bidro til å utvikle meg som person. Man kan få et løft av å takle ting man egentlig ikke har saerlig tro på i livet.
Voff’or ikke?
Nå går det meste av troen i retning et godt liv blant kyr og på Brånan.
Det blir neppe en fellesnevner. Blir det en dag dyreliv, bortsett fra det naturen selv leverer rikt monn i skogen rundt det nye huset, er det større sjanse for å høre voff enn mø i de trakter.
– Litt lettere med tanke på det daglige. Selv mine venner ville nok blitt overrasket om jeg hadde med meg ei ku på kontoret.