Kriminelle bøker på lånt tid

Bibliotekaren i heimbygda var ganske grei på bunnen, men det var likevel noe fryktinngytende over personen. For øvrig var ikke bibliotekaren en kar, slik yrkesbetegnelsen kunne tyde på. Snarere tvertimot. Det var en kvinne som så ut som en bibliotekar skal. Med briller og håret stramt satt opp. Ikke rart at innleveringsfristen ble overholdt, og det med god margin.

Derfor leste vi alltid ganske fort i oppveksten. Det var bare slyngler og andre med slendrian på samvittigheten som våget å komme slengende på overtid.

I dag slipper du unna olme blikk hvis du er for seint ute. Alle påminnelser kommer tikkende inn på telefonen, og da med en tone som viser gjensidig respekt, i hvert fall den ene veien. Forleden fikk jeg en slags purring fra Porsgrunn Folkebibliotek. De minnet høflig om at «I lovens navn» måtte vaere dem i hende ganske snart. Boka ble gitt ut i forbindelse med Telemark politikammers jubileum i 1998 og inneholder en rekke helt sanne røverhistorier. Deriblant om Plenty-ranet

som denne avisen nylig laget en historisk lørdagssak om. Da er det godt å ha solide kilder, lånt på ett av verdens beste bibliotek. Og all mulig heder til Harald Bache Bystrøm og Gerhard Hedlund som sto bak verket. Begge to var glimrende fortellere.

Det ville vaert mer enn flaut å bli hektet for å ha brutt bibliotekloven med en krimbok. Spesielt siden den handlet om en etat som holdt til nesten vegg i vegg. Helt til politiet sørget for at innbyggerne fikk et mye bedre tilbud; de flyttet kammeret til nabokommunen. Noen mener det i seg selv var et kriminelt dårlig valg. Men det er jo slik det er blitt i disse tider. Vi trenger robuste og framoverlente enheter. Da må ting slås sammen. Så da kan man tenke seg hvor lite robust Vardens svaert uavhengige og lite sammenslåtte redaksjon i Porsgrunn er.