Kulturfolk får seile sin egen sjø

Kultur og kunst er livsviktig, hører vi ofte. Det er selve limet i samfunnet. Det gjelder tydeligvis ikke når krisa kommer.

Det å vaere kulturarbeider eller selvstendig naeringsdrivende kunstner, er nederst på lista med de økonomiske ordningene som er planlagt som følge av koronapandemien. Helt nederst, og bortprioritert. Mens permitterte i industrien kan få utbetalt dagpengene på forskudd nå, må kulturarbeideren vente til juni. Hvis søknaden blir innvilget.

Jeg er en av dem som jobber innenfor kultursektoren. Arrangerer konserter, litteraturfestivaler, skrivekurs, skriver bøker, leder arrangementer og debatter. Fredag den 13. våknet vi frilansere og kulturarbeidere over hele landet til et svart hav. Tomt for oppdrag og ingen inntekter i sikte.

Det er mange av oss. Musikere, kunstnere, formidlere, kunstnere, forfattere, lyd- og lysteknikere, scenekunstnere, folk som driver med film og foto, alle som har som jobb å samle publikum og skape gode opplevelser. Alle fikk inntektene stoppet tvert.

Det er ikke helsetiltakene jeg er negativ til. De er sikkert nødvendige, og jeg håper virkelig de virker. Jeg gjør mitt. Men forskjellsbehandlingen av yrkesgrupper når samfunnet skal normaliseres igjen, er enorm. Fra pressekonferansene på Stortinget har det stadig blitt gjentatt at dette er en dugnad, vi må hjelpe hverandre, stå sammen. Alle som er rammet skal få kompensasjon i denne overgangen. Vi sitter i samme båt.

Men kultur er visst ikke like viktig likevel, for dette gjelder ikke oss. Vi sitter ikke i den store båten. Selvstendig naeringsdrivende kan ikke søke dagpenger, og der permitterte kan få forskudd nå i begynnelsen av april, må vi vente til søknaden er behandlet i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Og vi vet ikke hva vi får.

Enda vanskeligere tror jeg usikkerheten er. Uroen dette skaper. Vi vet ikke om, når og hvordan vi kan jobbe igjen, eller hva som skjer i mellomtiden. Bare at utgiftene fortsatt er der. Samfunnsdugnaden for å stoppe smitte er like bra fra frilansere som alle andre. Men forskjellsbehandlingen i økonomiske hjelpetiltak for oss som har blitt nektet å jobbe, er faktisk skremmende.

Kanskje det bare har gått litt fort i svingene, men hvis så mange blir tvunget til tre måneder uten mulighet for inntekt, eller kompensasjon, vil store deler av bransjen vaere borte lenge før pandemien er over. Kultur-Norge vil gå opp i liminga.

Vi vil gjerne stå sammen, men akkurat nå er ikke vi i samme båt. Frilansere og selvstendig naeringsdrivende sitter i den overfylte jolla som driver vekk, og ut på åpen sjø.