Hvor ble jentene av?
Hvorfor er det enklere å sette en autismediagnose på gutter enn på jenter? Det kan se ut som jentene har flydd under radaren.
Hvorfor viser undersøkelser at blant ungdommer med autisme (ASF; AutismeSpekterForstyrrelser), har bare 17 prosent av jentene fått sin diagnose før femårsalderen, mens over 30 prosent av guttene er diagnostisert i førskolealder? Og hvorfor har det til nå vaert så mange flere gutter enn jenter som i det hele tatt får en diagnose innen autismespekteret?
I Sverige har man i senere år forsket en god del på jenter og autisme. Den fremste representanten for dette arbeidet er psykiater Svenny Kopp. Hun har skrevet artikler og holdt utallige foredrag om sine funn. Det viser seg at tidligere forskning i stor grad har rettet seg nesten bare mot guttene. Selve testapparatet har hatt en innretning som etterspør gutters profil, gutters interessefelt og gutters vaeremåte, framfor å fokusere på jenter mht. atferd, sosial forståelse og saeregenhet. Det kan se ut som om jentene har flydd under radaren.
Misforståelsessyndromet autisme. Mens guttene har tatt ut sin frustrasjon i upassende atferd, tydelig har vist mistrivsel og dessuten blitt avvist av andre barn, har jentene innordnet seg og heller tatt ut frustrasjonen hjemme. De har ikke uten videre blitt avvist, men heller oversett. Og skulle nå ei jente utagere; «ja, så er hun iallfall ikke så ille som guttene».
Noen jenter kan fortelle at de har anstrengt seg for å vaere sånn som de tror jenter skal oppføre seg. Laererne har jo sagt at alle skal leke sammen. Derfor kan det jo vaere lurt å gå sammen med de andre jentene i klassen- og late som om man er sammen, i hvert fall så lenge laereren ser på. Men resten av friminuttet springer jenta rundt hjørnet på skolebygningen og gjemmer seg bort. Hverdagen er full av misforståelser. Autisme er et eneste stort misforståelsessyndrom!
Kamuflasjeteorien har i senere år vaert en av flere forklaringsmodeller til at jenter med autismeforstyrrelser ikke oppdages. De er livredde for å bli avslørt som annerledes, og dermed bruker de tid og krefter på å kamuflere og late som om. En selvbiografisk fortelling er Linda Limans nye bok: «Konsten att fejka arabiska». Her beskriver forfatteren sitt svare strev med å kamuflere, late som om hun lykkes opp gjennom skoletid og videre utdanning. Hun klarer seg, jovisst, men bruker all sin energi på skuespillet for å bli akseptert. Hun får sin autismediagnose først som godt voksen - og brikkene faller på plass. Etter endt utdanning som journalist går det så langt at hun til og med søker og får jobb i en marokkansk avis – og det uten å kunne et ord arabisk! Snakk om «å fake»! (Herav bokas tittel).
Svenny Kopp ber oss om å legge merke til jentene som er ensomme og som ikke klarer å knekke skolekoden, ikke klarer å fatte hva som forventes av sosial tilpassing. Disse jentene mangler et script, en bruksanvisning til hverdagen. Disse jentene er det som kanskje allerede fra første dag på skolen sier at de ikke vil gå på skolen. Jenter som sliter med konsentrasjon, som henger seg opp i sine saerinteresser, som sliter med spisevegring, som sliter med søvn, angst, tvangstanker og identitet. «Skolen virket på meg som en vedvarende bruk av sandpapir på selvbildet mitt», sier Gunilla Gerland i sin selvbiografi «En riktig människa».
Ikke kompatibel. Lina Liman skriver: «Det blir så feil dersom man prøver å koble den autistiske hjernens operativsystem til majoritetshjernen». Det blinker rødt, på samme måten som når du og jeg skal blande Mac med PC: «Ikke kompatibel» lyser det lang vei. Jentene klarer seg ofte godt språklig og de er gjerne kommet lengre i språkutviklingen enn guttene. Hvor er de jentene som har et komplisert forhold til kroppskontakt og som har et sanseapparat med en avvikende profil? Hvor er de som er opphengt og «nerdete» og leker på sin måte og med sine ritualer. Kan det vaere autisme? Ja, kanskje. Det er i hvert fall viktig at man ikke leter alle andre steder etter diagnoser, uten å ta autismespekteret med i betraktningen. Lina Liman kan fortelle om alle utredningene hun fikk, men som ikke stemte før hun fikk svaret som var autisme.
Å avmystifisere det normale kan kanskje vaere en god tilnaerming til å vise disse jentene respekt og forståelse. Mange av disse jentene har et stereotypt vrengebilde av det å vaere normal - vaere som alle de andre. De tenker at de må ta seg sammen og agere slik alle andre tilsynelatende fremstår, som vellykkede sosiale vesener. Men så mangler de den sosiale autopiloten som de fleste av oss andre har. Små bagateller i an