Navnsetting på elva fra Skien til Frier
Det har i den senere tid vaert ganske mye diskusjon om navnet på elva som fører Telemarks- vassdraget ut mot fjorden. Usakligheten som nødvendigvis ofte følger en slik debatt kan vaere stor, men er vel oftest vaere et resultat av uvitenhet. Det kan derfor antakelig vaere på sin plass at det avklares noe omkring spørsmålet basert på det man vet om problematikker som denne. En historikk må nemlig baseres på fakta og ikke på ukvalifisert synsing.
Igammalnorsk tid ble ikke betegnelsen «elv» brukt noe saerlig innen germanske språkområder. Man brukte navn som beskrev elvens egenskaper i form av flytehastighet, bunnforhold, vegetasjonen rundt osv. Eksempler på dette er der Rhein, die Mosel. Bare en av de større elvene fikk rent elvenavn, nemlig Elben, som rett og slett betyr «elven». Ser vi på praksis i Norden, er det nøyaktig samme forhold der. På norsk område var betegnelsen elv bare brukt om Raumelfr (nederste delen av Glomma, av Raumarìki (Romerike)) og om Gautelfr (Gøtaelv - også om Trysilelva). Kfr. vår fremste ekspert, Ola Stemshaug i «Norsk stadnamnleksikon», Det norske Samlaget 1997, side 37. Alle andre elver hadde egennavn som Lågen, Nea, Orkla, Otta, Sjoa, Tista etc.
Så lenge gammalnorsk
ble brukt av folk flest her til lands, fortsatte dette forholdet, men man merker seg en viss endring etter reformasjonen da kirke- og administrasjonsspråket gikk mer og mer over til dansk. Men bare langsomt ble elvebetegnelsen tatt i bruk. Fremdeles var det á (les å) som var mest i bruk. Hvis man ikke sa eksempelvis Tista og brukte egennavnet, så sa man åa og ikke elva.
Når man derfor
vil bruke gammel historisk tradisjon i argumentering for Porsgrunnselva eller Skienselva, så holder det ikke vann. Selve elvebetegnelsen ble neppe brukt før ganske sent, og ganske sikkert ikke før på 1800-tallet av folk flest. Relevant kartmateriale viser at utenlandske kartografer i det alt vesentlige brukte navnet «Porsgrunds Elv», men det er likevel intet bevis for at de som bodde i området brukte en slik betegnelse.
Lov om stedsnavn
fra 1990 fastslår imidlertid at uttalen og bruken skal vaere slik den nedarvede, lokale uttalen og bruken er. Det vil derfor vaere viktig å finne fram til kilder som kan belyse bruken og brukens tradisjon. La oss derfor se på hva slags kilder vi har.
Den mest interessante
kilden i den forbindelse, er antakelig Bartholomeus Herman von Løvenskiold. I sin bok «Beskrivelse over Bratsbier Amt samt Skien med dens Forstaeder» (utgitt 1784 og gjenutgitt i moderne språkdrakt ved Kristian Bogen, Forlaget Grenland 1998), kan man på side 111 lese følgende: «Scheen, eller Skien, ligger på litt over 59 grader (...). Den skal ha fått sitt navn fra elven, som tidligere ble kalt for Skiene, og som kommer fra vannet Norsjø. Elven går gjennom to store fosser, Skotfoss og Langefoss.
Det er interessant
å merke seg at det er elven ovenfor Skien (inkludert Hjellevannet) som knyttes til det gamle bynavnet. Han forsterker dette med en opplysning som ikke er ukjent for dem har studert saerdeles gamle kart (side 143): «Strekningen fra Langesundsgapet til Skiens brygger kalles for Langesundsfjorden.» Dette var altså hele strekningen fra havet og opp, og som fra svaert gammel tid ble kalt Langesund, et navn som også ble satt på hele tolldistriktet.
Når hele strekningen
ble kalt Langesund, var det fordi man opplevet løpet som et langt sund. Betyr det at man tidligere ikke oppfattet strekningen fra Skien til Frier som en elv? Høyst sannsynlig gjorde man ikke det. Ca. 1500 år bakover gikk fjordarmene helt inn til Valler i Eidanger, til områdene rundt Børsesjø og opp til Skien. (Enda tidligere helt til Åfossen, som senere ble hetende Skotfoss). Siden den tid har det vaert en betydelig landhevning. Navn som Løberg (Ladaberg) sier at på 8-900-tallet måtte det lastes om last til Sem (Saeeimr), og Kjølnes forteller muligens om et nes der skipskjølen nådde bunnen.
Men forestillingen om
en fjord ble vaerende i folks bevissthet, selv om landhevningen fortsatte. Hvis vi forutsetter at den i gjennomsnitt har vaert 4 mm i året, vil det si at landet på 400 år har steget omlag halvannen meter. Langsomt begynte vannet i Langesunds øvre del å sige utover, og smått om senn ble det skapt en følelse av at løpet fra Skien til Frier var en elv. Men selv på slutten av 1700-tallet oppfattet altså Løvenskiold det som Langesundsfjorden. Det gjorde imidlertid ikke Jacob Aall som i sine erindringer forteller fra ca. 1795 at han sammen med sin søster rodde ut Porsgrundselven til farens landsted som ble kalt Roligheden. Et kart fra 1807 (åtte år senere) viser det samme navnet.
Hvordan var så
den lokale bruken i distriktet, den som loven fra 1990 så sterkt betoner? For å kunne trekke en konklusjon om det, må man undersøke både lokale forhold og administrativ bruk. Det oppsto nemlig to viktige administrative grenser som forteller mye.
Den ene grensen
var hvordan bøndene leverte viktualier, og allerede på 1600-tallet dro bønder fra ytre Gjerpen og Solum til Porsgrunn med sine produkter. Knut Olborg skriver i sin store avhandling om Bolvik Jernverk at Vestre Porsgrund var det største handelssenteret i Telemark, dit endog bønder fra Maelum og Helgen dro. Dette var rundt 1800. Siden ble det etablert såkalte «melkegrenser», og grovt sagt kan vi si at bøndene nord for en linje gjennom Kjørbekkdalen, over elven og opp omtrent ved Bøle skole, leverte til Skien, mens bøndene syd for denne linjen leverte til
Porsgrunn. Dette ble senere også ansvarsområdene for brannvesenet i de to byene.
Enda viktigere for
forståelsen er havnedistriktene. Porsgrunns havnedistrikt strakte seg så langt nord som til lasteplassen som ble kalt Waterlo og gjorde det helt fram til kommunesam- menslåingen i 1964.
De som er
oppvokst i disse områdene, kan aldri huske annet enn at det var Porsgrunnselva som ble brukt hvis stedsnavn ble knyttet til. Ellers var det Storelva. Aministrativt og geografisk er altså den nedarvede betegnelsen i mesteparten av området Porsgrunnselva. Det er slike nedarvede forhold stadnavnloven av 1990 mener at det ikke bare bør, men også skal legges vekt på.
Et annet forhold
er at den lokale befolkningen lenger nord heller ikke brukte Skienselva som betegnelse. I all tid har folk i Skien beskrevet den øverste delen som Bryggevannet, men kom man ut mot Gimsøy-Gråten på den ene siden og Bøle på den andre, var det Gråtenelva og Feiet som ble brukt, og som ennå brukes av eldre mennesker.
Skienselva er derfor
et svaert så moderne navn. Da den store brannen la Skien øde i 1886, oppsto det et nytt begrep, Skiensfjorden, men det var et navn som ble satt på et helt distrikt og som ikke var spesifikt for vassdraget. Det var denne betegnelsen - og tankegangen bak - som medførte at navnet Skienselva kom mer i bruk, men da bare i Skien. I skipsmeldinger bare 30-40 år tilbake sto det om linjebåtene at de skulle til Skiensfjorden, og det enten de losset i Langesund, Brevik, Porsgrunn eller Skien. Da det interkommunale samarbeidet begynte å meisle seg ut etter de store
kommunesammenslutningene, var det klart at distriktsbetegnelsen Skiensfjorden ikke hadde livets rett lenger, og i ingen av de fire Grenlandskommunene var det uenighet av betydning om at Grenland skulle brukes i stedet for Skiensfjorden.
Det er fort
gjort å støte mot følelser knyttet til navnebruk. Porsgrunnselva er brukt i de fleste av de områdene som støter til elva og det er et nedarvet og kjaert navn hos mennesker med røtter langt bakover i vår historie. Det dreier seg om identitet, om kjaerlighet til lokalmiljøet, om samhørighet, liv og virksomhet og om historie og tradisjon. Identitetsmessig er det ingen tvil om at navnet Porsgrunnselva har lengst tradisjon, fordi elva bygget byen og det er der man lengst har knyttet bynavnet til elvenavnet. Tilsvarende identitetsbygging knyttet til elvenavnet har man aldri funnet i Skien.
Kan så ikke
elver bytte navn? Jo, det skjer i en rekke tilfelle. Gautelfr heter idag Trysilelva, Klaraälven og Götaelven. Glomma har gjennom årene byttet navn flere ganger, og ingen er vel i tvil om hva stedsnavnet Storelvdal kommer av. Og hvor mange navn har vassdraget fra Luksefjell til Falkum? Det er derfor antakelig uproblematisk å la elva skifte navn f.eks. ved Kjørbekk.
Men - dessverre
for noen - vil nok de historiske kjensgjerninger og den alminnelige bruken lokalt, gjøre at man bør kalle hovedelva fra fossene og ut for Porsgrunnselva, dersom lov om stadnamn fra 1990 skal følges. Det er også i pakt med tradisjonen som viser at i de få tilfellene der et vassdrag har et tilknyttet by- eller stedsnavn, så er det utløpsstedet i fjord eller hav som gir elva navn.