Å falle mellom de godt kjente stolene
Vardens setter i sin leder onsdag 21. oktober søkelyset på personer som først og fremst trenger hjelp, og ikke stålbokser – som sjefredaktør Thorsen skriver.
Det siste året har det vaert flere episoder i Skien og de andre Grenlandskommunene, hvor nabolag har blitt skremt og fortvilet over truende og farlige personer som ingen har klart og verken stoppe eller hjelpe. Vardens leder viser blant annet til situasjonen på Kjørbekk i høst og på Vallermyrene i sommer.
Alle skal ha rett til å vaere trygge i sine nabolag. Langt mer må også gjøres for disse menneskene som skaper utrygghet og som faller «mellom alle stoler». Dette er ikke en ny problemstilling, men svaert lite gjøres fra regjeringens side for å møte disse problemene med nye virkemidler.
Sagt litt enkelt: Noen mennesker er for syke til å sone i fengsel, mens andre er for farlige for den ordinaere psykiatrien. En kjent problemstilling for mange ansatte både i fengsel og i helsevesenet. Nedbygging av institusjonsplasser i spesialisthelsetjenesten får konsekvenser, og nå skal «alle bo i kommunen». Noe har gått galt på veien her.
Arbeiderpartiet mener vi nå må se på om lovverket bør endres når det gjelder virkemidlene kommunene har, eller kanskje rettere sagt ikke har, i møte med såkalt ressurskrevende brukere.
Kommunene har blitt pålagt et stort ansvar, men mangler etter vår mening virkemidler for å kunne ta ansvaret sitt fullt ut. Det er et stort problem når en farlig person gjentatte ganger kan skremme et helt nabolag uten at kommunen har noen som helst virkemidler for å gripe inn. Situasjonen vi har sett i våre byer er fortvilte naboer, frustrerte kommunepolitikere og politi som ikke kan holde på personer fordi det ikke finnes grunnlag for det. Ei heller kan de legges inn i psykiatrien, da man ikke er rammet akutt. Kommunen har ingen mulighet til å tvinge noen til hjelp.
Vi spør: bør vi ikke gjøre mer for å hjelpe mennesker som ikke er i stand til å hjelpe seg selv? Vi skal vaere varsomme med å mene at «alt var bedre før», for det var det slett ikke. Innenfor tvangsbruk har mye gått galt i tidligere tider. Men i debatten om blant tvangsbruk bør vi stille spørsmål om vi har havnet langt over i andre enden? Er det nå nødvendig å finne tilbake til en balanse?
Arbeiderpartiet mener vi må tenke nytt og at det er behov for etablere en ny form for hjelpetilbud for personer som ikke «passer inn» verken i fengsel, på ordinaer psykiatrisk avdeling og som kommunene ikke har virkemidler nok til å hjelpe. Vi har i vårt utkast til partiprogram blant annet tatt til ordet for å etablere en slags hybrid, omtalt som «sikkerhetshjem». I utgangspunktet tenkt som slags hybrid mellom fengsel og spesialisthelsetjenesten for forvaringsdømte, men vi vil også ta initiativ til å utvikle ideen til å omfavne bredere. Dette forslaget bygger blant annet på innspill vi har fått fra det sikkerhetspsykiatriske miljøet.
Vi er enig med Vardens leder i at det er mye som tyder på at samfunnets håndtering av en krevende gruppe mennesker ikke holder mål. Da mener vi at nedbyggingen av statlige institusjonsplasser innen psykiatrien må opphøre, at byråkratiske pakkeløsninger må erstattes med mer tillit til fagpersoner, i for eksempel psykiatrien. Vi mener også det er nødvendig å gjennomgå lovverket kommunene styres etter i dag, som naermest gjør at de blir handlingslammet i for mange situasjoner hvor personer faller mellom disse berømte stolene. Vår velferdsstat må settes i stand til å møte disse menneskene på en måte som er til reell hjelp for dem og til beskyttelse for samfunnet på en bedre måte.