Har nådd sin grense

Til pasienter bruker jeg ofte illustrasjonen at de er en blomst i vase som vi må huske å vanne, hvis ikke så visner den.

Klisje, men det ligger noe i det som vi bør huske på. Det er lett å gi, men fort gjort å glemme å ta seg tid til påfyll. Eller å gi andre tid når de trenger det.

Det er for tiden pågående legestreik. Ikke for høyere lønn men for å få ned arbeidsbelastning og etablere begrensning på antall arbeidstimer i uken.Flere steder i landet er det forventet at vi jobber legevakt på toppen av vanlige arbeidsuker som i utgangspunktet er lange og krevende.

Jeg husker selv perioder der 100 timers uker var standarden. På den tiden var jeg nok ikke den beste utgaven av meg selv. En streik for å få ned arbeidsbelastning på jobb er fint, men hvordan håndtere et for stort forventningspress og belastning sosialt? Fra familie og venner for eksempel.

Alderen for førstegangsfødende har aldri vaert høyere. Vi blir eldre mødre, bestemødre og oldemødre. Med økende alder har vi dårligere fysikk og energi. Det er selvsagt store individuelle variasjoner, men det er forventninger rundt oss på alle plan og roller som skal fylles uavhengig av alder.

Mangeavmine pasienter opplever det som stor skuffelse at ikke blodprøver viser noe feil. Det hadde vaert enklere å skylde på sykdom når man ikke orker å møte vennegjengen på onsdagsquiz tredje uke på rad, eller som bestefar ikke klarer å følge barnebarn til trening. Jeg ser en økende andel besteforeldre som er utbrent fordi de har passet barnebarn uten å ta hensyn til egen helse og alder. Det er så trist!

Mange vegrer seg for å si ifra i redsel for å såre og oppleve manglende forståelse. Legene går ut i streik. Men hva skal en mamma gjøre når hun ikke finner krefter til å organisere enda en søndagsmiddag?

Jeg mener vi kan bli flinkere til å innse at vi har ulik kapasitet og godta at folk rundt oss har nådd sin grense, selv om den er annerledes enn din. Det krever stor styrke å innse sin begrensing og raushet til å godta andres.