Hvaskalvi med monarki?
Tankevekkende førstesideoppslag i VG forleden, der kong Harald røper at han fryktet at hans ekteskap med Sonja Haraldsen – en kvinne av folket – kunne ha ledet til at monarkiet i Norge ble satt på porten.
Ja, gid det var så vel. Et monarki er en lite forskjønnende utvekst på et samfunn som vil vaere absolutt rettferdig og hensynsfullt for alle dets innbyggere. Alle skal ha nøyaktig de samme rettigheter og forutsetninger for å kunne gjøre seg gjeldende. Det trenger ikke kongehuset bekymre seg over, med alskens fordeler og saerrettigheter helt fra fødselen, bare fordi man er krøpet ut av en bestemt livmor. I motsetning til alle oss andre som må bevise at vi har gjort oss fortjent til en respektert posisjon blant folket. Her får menigmann intet gratis, men må bevise at man virkelig duger. Slikt trenger ikke kongehusets medlemmer bekymre seg om. Eller den man ekter, fordi de kongelige prerogativer automatisk overføres vedkommende.
Det jeg her har skrevet ville i tidligere tider ført til øyeblikkelig dødsdom. Majestetsfornaermelse var en synd så grusom at bare den strengeste reaksjon var aktuell. Derfor ble kritikk og bebreidelser mot kongedømmet utelukkende drøftet i strengt lukkede kretser, der man måtte vaere sikker på at offentligheten ikke fikk snusen i slike formastelige tanker.
Kongedømmet har for øvrig en lite aererik bakgrunn. Det forekommer at familiemedlemmer tar livet av hverandre. Men i de kongelige sirkler var et slikt reaksjonsmønster mer en regel enn unntak hvis dets medlemmer følte sine posisjoner truet. Selv om reaksjonene rammet ens egne barn, eventuelt foreldre.
Håkke som, monarkiet er for lengst gått ut på dato. Selv ikke i Norge har vi et fullverdig og samstemt demokrati med like sjanser og rettigheter for samtlige, så lenge vi verner om og beskytter noe så utdatert og forkastelig som nettopp monarkiet.